Ved begravelse sognet Austmarkingene til Eidskog kirke på Matrand. Det ble ofte en strevsomt og tungvint reise med kisten for å komme seg dit, sikkert særlig på årets vanskeligste reiseperioder som vårløsningen. En gravferd fra Varaldskogen til Matrand kunne ta hele tre dager! Dette ble for vanskelig og i 1847 fikk de sin egen gravlund på Austmarka og ønsket om også egen kirke ble sterkere.
Konfirmantene måtte til Kongsvinger for å følge undervisningen. Dette var også en lang og strevsom tur, selv for unge og spreke 14-åringer.
I 1854 ble en komité nedsatt for å planlegge en kirke på Austmarka. Disse sendte inn tegninger og kostnadsoverslag som skulle fordeles slik: 1/3 opplysningsvesenets fond, 1/3 kommunen, 1/3 austmarkingene selv. Alle klarte å reise sin del av økonomien og 14. april 1858 kunne prost Rynning innvie den nye kirken.
Endelig kunne gravferdene gå rett fra hjemmet til kirkegården. Presten foretok jordfestelsen ved nærmest følgende gudstjeneste.
Kirken ble bygget som en typisk norsk, landsens, spartansk langkirke i tømmer uten paneler. De fremste benkene i en langkirke er litt kinkige da det er vanskelig å se noe om en sitter helt forrest. På Austmarka ordnet man det ved å sette de fremste benkene på langs av langskipet. Dette danner også en antydning til korsform midt i skipet, nesten som korskirkene som er ganske vanlig ellers i distriktet.
I 1850- og 60-årene viste visst menigheten liten interesse for den nye kirken sin, som snart begynte å forfalle. Biskop Folkestad var alt annet enn imponert da han var her på visitas i 1867. Heldigvis har dette blitt bedre. I 1874 begynte restaureringsarbeider og kirken fikk panel utvendig.
I 1922 var det branntilløp i kirken, men iherdig innsats av mange fremmøtte, blant annet med snøballkasting (!), klarte de å slukke brannen. Tydeligvis var menigheten meget interessert i at kirken deres ikke skulle bli flammenes rov.
Kirken fremstår som et stort, lyst og innbydende rom, i og med at det er fire store vinduet på hver langvegg. Også på østveggen bak alteret var det to store vinduer, men disse ble panelt over da de satte hele koret i motlys slik at både alter og prest ble stående som svarte skygger for menigheten. Det ble gjort et forsøk på å åpne disse igjen til jubileet i 2008, men dette ble oppgitt da man igjen så hvilket motlys man da fikk på koret. Det er nok bare bekostning av noen store glassmalerier som kan ”redde” disse vinduene frem i lyset igjen.
Kirkeklokkene er gitt av Rudolf Erichsen til minne om sin far Lars Erichsen som flyttet fra Austmarka til Oslo for å arbeide der. De skulle kunne høres helt til Vastaberget og har en fantastisk flott klang. Enda drives de med håndkraft og dette gir nok den levende lyden og det ekstra fine preget ved høytidskimingen. Det å vite at kirketjeneren står der oppe en time til ende hver julaften og kimer julen inn, gjør lyden og opplevelsen av å lytte til dem enda større. Ved disse anledningene kan man virkelig forstå at kirkeklokkene defineres som musikkinstrumenter i kirken!
I 1920-årene ble kirken dekorert innvendig med bibelske motiver. Disse ble fjernet igjen til kirkens 100-årsfeiring i 1958 da kirken fikk sitt nåværende interiør. Dette ble gjort med en stor mengde innsamlede midler fra menigheten samt en større sum fra Vinger kommune, og stort sett var alle meget fornøyde med slik kirken fremsto til 100-årsjubileet.
Til jubileet i 2008 ble inngangspartiet fornyet med varmekabler fra porten opp til trappen for å forhindre farlig isdannelse og med trillerampe opp til døren. Dette fremstår nå som funksjonelt og vakkert. Kirken fikk også nytt, flott lydanlegg til dette jubileet. Av brannhensyn er trappa opp i klokketårnet bygget inn og det er kommet brannstige ned fra galleriet som har fått forhøyet rekkverk for sikkerhetens skyld.
I 1965 fikk kirken nytt orgel med 11 stemmer, det gamle var fra 1898. Og i 1985 ble pianoet innkjøpt for innsamlede midler.
I 1970, etter et kritisk branntilløp, ble møterom, dåpssakristi og toalett bygget under galleriet. Glomdalen kunne stolt fortelle at toalett inne i kirken ikke var vanlig her i landet. Bare Drammen har tilsvarende. Nå i 2012 er det på nytt gjort arbeider her og toalettet at fått en fin oppussing og vi har fått installert en flott kjøkkenkrok i dåpssakristiet.
Behovet for utvidelse av kirkegården ble bare større og i 1976 ble utvidelsene vigslet av prost Haga. I 2009 fikk vi også til en minnelund på kirkegården. Under de høye furuene kan en nå sitte på innkjøpte benker ved en sten med innskriften ”til minne” i ro med sine tanker til lyden av vindens sus i trærne.
På 1990-tallet ble bygget nord for kirken oppført som redskapshus og med hvilerom for kirketjeneren. Bårehuset under kirkens kor ble opprustet og ble riktig fint og verdig for sitt bruk. Korset på veggen der inne har gått en lang vei fra Brøbøl bedehus til Nordre Austmarka misjonsforening. Og nå passer det ypperlig inn i bårehuset til glede og trøst.