Beredskap handler ikke bare om materiell, infrastruktur og offentlige myndigheter. Det handler også om mennesker, fellesskap og evnen til å ta vare på hverandre når livet rammes av kriser. Her har Den norske kirke en særskilt rolle som landsdekkende folkekirke med sitt nærvær i hele landet gjennom ansatte, frivillige, kirkebygg og lokale fellesskap. Denne lokale tilstedeværelsen gjør kirken til en naturlig samarbeidspartner i samfunnets samlede beredskap. Kirken skal ivareta sitt samfunnsoppdrag som folkekirke for alle, uavhengig av tro, medlemskap og livssynstilhørighet.
I krisesituasjoner er behovet for tilhørighet, trygghet og mening ofte minst like stort som behovet for praktisk hjelp. Kirken kan bidra med nettopp dette gjennom nærvær, omsorg og støtte til mennesker som opplever sorg, frykt eller usikkerhet.
Ved større ulykker og katastrofer er kirken en viktig del av den psykososiale beredskapen. Mange kommuner inkluderer prester og diakoner i sine psykososiale kriseteam, og kirkelige medarbeidere bistår ofte på senter for evakuerte og pårørende. Vi har kompetanse og erfaring som lokalsamfunnet har stor nytte av. Når mennesker mister sine nærmeste eller blir berørt av dramatiske hendelser, bør og kan kirken, hvis ønskelig, tilby samtaler, ritualer, minnemarkeringer og åpne kirkerom for lystenning og fellesskap. Erfaring viser at kirker gang på gang blir viktige samlingssteder når lokalsamfunn rammes av sorg og kriser.
Pandemien viste at kirken også har en viktig rolle når krisen ikke kommer plutselig, men utvikler seg over tid. Da samfunnet stengte ned, opplevde mange ensomhet, bekymring og sosial isolasjon. Gjennom digitale tilbud, telefonkontakt, sorgstøtte og lokale hjelpetiltak kunne kirken bidra til å opprettholde fellesskap og menneskelig kontakt. Beredskap handler ikke bare om å håndtere akutte hendelser, men også om å styrke samfunnets motstandskraft (resiliens) over tid.
I en sikkerhetspolitisk situasjon der krig igjen er en realitet i Europa, aktualiseres kirkens rolle ytterligere. Gjennom samarbeid med kommuner, politi, statsforvalter og andre aktører kan kirken bidra til å styrke lokal beredskap og samfunnets evne til å håndtere alvorlige hendelser.
Miljøødeleggelser og klimaendringer skaper også nye utfordringer for beredskapsarbeidet. Flom, ras, skogbrann og ekstremvær rammer stadig flere lokalsamfunn. Når slike hendelser oppstår, kan kirkene fungere som samlingssteder, informasjonsarenaer og rom for fellesskap. men også moralsk og eksistensiell støtte og som håpsbærer når mennesker konfronteres med tap, frykt og usikkerhet. Kirken har en viktig forebyggende oppgave gjennom å fremme ansvarlighet, solidaritet og omsorg for skaperverket. Beredskap handler ikke bare om å reagere når krisen kommer, men også om å bygge robuste lokalsamfunn som står sterkere rustet til å møte fremtidige utfordringer.
Et sentralt prinsipp i beredskapsarbeid er samvirke. Ingen aktør kan håndtere store kriser alene. Hamar biskop er medlem av Fylkesberedskapsrådet i Innlandet som ledes av Statsforvalteren, og likeledes ønsker Hamar biskop at kirken inngår i kommunale beredskapsråd, deltar i øvelser og utvikler samarbeidsavtaler med andre beredskapsaktører.
Den norske kirkes viktigste beredskapsressurs er likevel menneskene. Prester, diakoner, kirketjenere, andre ansatte og frivillige møter mennesker ansikt til ansikt i situasjoner der få andre kan fylle samme rolle. Gjennom omsorg, nærvær, håp og fellesskap bidrar kirken til å gjøre samfunnet mer robust.
Kirkens rolle i beredskap er ikke et tillegg til samfunnsoppdraget, men en naturlig del av det. Som folkekirke for hele befolkningen er Den norske kirke kalt til å være til stede når livet er som mest sårbart.