Hverdagen er snudd helt på hodet. De fleste av oss tenker nok betydelig mer på at vi befinner oss i en korona-tid enn i en fastetid. Men kanskje kan fastetiden minne oss om noe viktig, når vi befinner oss i denne koronatiden. Fastetiden handler om å holde fast på noe. Å holde fast på det som er sentralt, viktig og som kan bære våre liv.
Prekenteksten på søndag er hentet fra Johannes 11: 45-53. Hva kan vi holde fast på herfra?
45 Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. 46 Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. 47 Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. 48 Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» 49 En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. 50 Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» 51 Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. 52 Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. 53 Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.
Først kan vi kanskje merke oss frykten for fremtiden. Frykt for hva som kan true, og for å miste det man har. De religiøse lederne er redde for å miste det hellige stedet (tempelet) og for at deres folk skal gå til grunne. Kan alt som skjer rundt Jesus føre til det? Frykten deres sier ja til det. For å forhindre at noe sånt skal skje, legger de planer om å drepe Jesus.
Frykt kan føre til forskjellige reaksjoner. Skarpe reaksjoner har kommet mot joggere som kommer for nærme, når man er redd for å bli smittet. Er man redd, kan man bli sint. Andre kan fortelle om hvordan alle nyhetssakene de leser får dem til å kjenne mismot og angst. Hva er du bekymret for?
I fastetiden holder vi fast på at Jesus beveger seg mot kors og død. At han har vært på det mørkeste stedet. Men at det ikke slutter der. Så når vi frykter det verste, er ikke det kristne håpet: Det skal ikke skje noe vondt. Det kristne håpet er at Jesus er sammen med oss i lidelsen. Og at det ikke skal slutte der. At noe nytt og godt venter på andre siden. Og Gud kan begynne å skape nye og gode ting allerede nå: " Se, jeg gjør noe nytt. Det spirer allerede frem. Merker dere det ikke?" Jes 43:19
Det kan vi holde fast på, når frykten banker på døren.
Som forfatteren av Johannes-evangeliet sier: Jesus skulle ikke bare dø for folket. Det skulle ikke slutte med det. Han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.
Uansett hva du er redd for: du er ikke alene. Så frykt ikke. Han som vet hva angst og motstand er, er der sammen med deg. Og han hvisker ord: fatt mot. Det slutter ikke her. Etter det vonde, skal det komme noe nytt, noe godt. Og jeg er sammen med deg også i det vonde.
Følg gjerne søndagens gudstjeneste på nrk eller p1 kl 11 hjemmefra. Så er vi mange som er samlet i Jesu navn, selv om vi er spredt omkring.
Søndagens salme:
Se vi går opp til Jerusalem, til frelserens kors og pine,
og ser hvordan Jesus, Guds egen sønn,
i stedet for syndere lider.
Se vi går opp til Jerusalem, til byen med glans og ære,
for frelseren sa oss at der han er,
skal vi ved hans nåde få være.
Velsignet faste- og korona-tid!
Hilsen fra kapellan Johannes