I desember, når naturen er preget av mørke og kulde, feirer vi at Jesus, verdens lys, ble født. Og, nå 9 måneder før jul, når naturen rundt oss våkner til liv, feirer vi det spirende livet i Marias mave.
Tema på søndag er: Håp. Lys i mørket. En ny tid i emning. Dette budskapet kan vi sannelig trenge i disse tunge tider.
Prekenteksten på søndag er Lukas evangelium 1. 26 – 38.
Maria var trolig bare 14 –15 år gammel, da hun fikk besøk av engelen Gabriel. Det var vanlig forlovelsesalder på den tiden.
Ifølge Lukas ble hun forskrekket – selvfølgelig! – men engelen sa til henne: «FRYKT IKKE, MARIA! Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles den høyestes Sønn.» Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje, når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte: «Den hellige Ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn... For ingenting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.»
Jomfrufødselen har til alle tider vært en utfordring – som er umulig å forstå! Er det mulig å tro på dette? Hvordan kunne det skje? Gud gjør Maria gravid. Gutten er hennes kjøtt og blod - og samtidig Guds sønn!
Jeg har sagt til meg selv i tvilstider og til andre som baler med dette spørsmålet: Legg det fra deg - begynn et annet sted! Begynn med ham som dette dreier seg om – Jesus!
Les om ham, bli kjent med ham, be til ham og lytte til hva han sa og hva han gjorde. Det er så mye i troen som er uforståelig - mye vanskeligere enn jomfrufødselen. Hele skapelsen og tilværelsen er ufattelig! Vår egen fødsel – og vår død. Jesu liv og død… og oppstandelsen. Vi begriper det ikke. Det er for høyt – det er Guds visdom, Guds domène, vi klarer ikke å tro på dette på egen hånd!
Og, her kommer pinsen oss til hjelp. Da får vi høre budskapet om at Gud sendte sin Ånd til disiplene. Den hellige Ånd er vår trøster og hjelper. Ånden som svevde over vannet ved skapelsen, da alt var øde og tomt. Ånden skaper fortsatt liv og tro av intet!
Jesus fremhever ofte betydningen av den lille, svake troen. Han sammenlikner den med et sennepsfrø – verdens minste frø – som spirer og vokser til et stort tre.
Maria skjønte nok heller ikke så mye av det som skjedde med henne. Men, hun tok imot – og åpnet seg for det kallet hun fikk. Og, troen ble bekreftet gjennom livet hennes. Disiplene hadde nok heller ikke troen på plass – da Jesus stoppet og sa: Følg meg! Det står bare at de la fra seg garnene og fulgte ham.
Heldigvis har disiplene gitt videre sine opplevelser og reaksjoner, sin tvil og sin tro etter hvert som de fulgte Jesus. Han spurte dem engang, da mange etterfølgere trakk seg unna: «Vil også dere gå bort?» De svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.»
Vi skjønner ikke jomfrufødselen – vi skjønner ikke oppstandelsen fra de død! Men, hvis Gud finnes, så må han være så mye større, så annerledes, enn vi noen gang kan fatte og begripe med våre menneskehjerner. Undring og lovprisning var Marias svar.
I vår situasjon nå med koronautfordringen er ikke undring og lovprisning det som er oss nærmest. Vi kjenner på frykten og uroen over ikke å vite hva som kommer, men nettopp i denne tiden er det viktig å bevare håpet og troen, som Maria i sin sårbarhet ga oss.
Selv om vi ikke sitter sammen i kirken denne søndagen, så er vi fortsatt ett fellesskap. Vi er Voksen menighet.
Jeg foreslår at vi kl.11 på søndag tenner et lys og ber for hverandre, for landet vårt og for verden. Sammen kan vi høre på gudstjenesten på NRK. Sammen deler vi håpet om lys i mørket, om nytt liv som spirer fram og budskapet om en ny tid i emning.
Salmen vi skulle sunget før nattverden på søndag er skrevet av Svein Ellingsen:
«Vi rekker våre hender frem som tomme skåler». Salmeboken nr. 678.
Vi rekker våre hender frem som tomme skåler.
Kom til oss Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.
Alt godt, til vårt og andres vel, er dine gaver.
I svakhet fremmer du ditt verk, våre bare kvist skal skyte knopp!
Vi løfter våre hender opp i bønn for verden.
La dem som lider, finne vern mot kalde hjerters is og sne!
La våre henders nakne tre få blomst og bladet.
La våre liv få bære frukt til legedom for andres sår!
Vi venter, efter smertens vår, din nådes sommer.
Og sorg og glede blir til vekst med frukt vi ikke selv kan se.
Din nådes skaperverk skal skje i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom, ta bolig i vår fattigdom!
Ta imot velsignelsen:
Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.