UKE 2 i fastetiden:
Søndag 21. februar, andre søndag i fastetiden:
Vi lever i stadige oppbrudd fra steder og relasjoner.
La oppbruddene lære oss hva som er verdifullt
og livskraftig.
Kanskje det livskraftige finnes i det
som ser mest ubetydelig og svakt ut?
La oppbrudddene lære oss hva som er flyktig
og hva som varer.
Lær oss å se at vårt sanne hjem er hos deg,
du som alltid venter,
som alltid er hjemme.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Lukas 15, 20.
Mandag 22. februar
Hjemme igjen.
Å ha et hjem …
Takknemlighet.
Vær med alle som ikke har et hjem,
Og vær med alle som forbinder «hjemme» med undertrykkelse og utrygghet.
Nyhetene viser eksplosjoner, krig, ulykker. Vær med alle som blir rammet, Herre.
Skap et nytt hjem og et nytt håp,
Der nye drømmer kan drømmes
Og hverdagen leves.
Tenk på min nød og min hjemløshet. De er malurt og gift. Jeg tenker på det hele tiden, min sjel er nedtrykt. Men en ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Klagesangene 3, 19- 23.
Tirsdag 23. februar
Å være i ditt veksthus – fantastisk!
Der kan jeg vokse.
La det skje i ditt tempo,
slik at jeg ikke vokser for fort, skyter i været, ustødig og uten styrke.
La meg heller ikke vokse for sakte,
og stagnere, uten næring.
Å vokse i din tid, av din næring,
slik at jeg blir den du har skapt meg til.
Stadig mer.
Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ef. 4, 15.
Onsdag 24. februar
Tross alle katastrofevarsler
Smelter snøen, vender lyset tilbake.
Fuglene synger som om de ikke visste hvilken trussel vi lever under.
Våren kommer, uvilkårlig må vinteren slippe taket.
Lyset bærer bud om at mørket mister sitt grep.
Grusen på asfalten vitner om at det frosne smelter.
Tin også opp mitt indre!
Så sender han sitt ord, og alt smelter, han puster, og vannet strømmer. Sal. 147, 18.
Torsdag 25. februar
I blant er vennskap klart og solfylt og nært.
Takk for at det er slik, Jesus.
Men du vet at vennskap kan være dunkelt også.
Når den ene vil, den andre ikke …
Når ordene ikke når fram, til tross for et godt hjerte.
Vis meg, Herre, i hvert vennskap
rett nærhet og rett avstand.
Jeg ber om den rette målestokken.
I kjærlighet.
Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. Joh. 15, 15.
Fredag 26. februar
Å vente på noe som skal skje –
Ikke frykte det, men å føle forventning.
En spenning som pirrer kroppen.
Har jeg opplevd det?
Når skejdde det sist?
Herre, la det ikke gå for lang tid mellom hver gang.
Livet er for kort til å leves likegyldig.
La forventningen spire i meg av og til.
Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner det skapte samstemt, som i fødselsrier. Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri.
Rom. 8, 22- 23.
Lørdag 27. februar
Vi er ulike;
Noen setter punktum og går, med lette skritt,
andre har vanskeligere for avskjed, for å forlate.
I dag satte jeg et punktum –
la det bli til liv.
Å sette punktum for en linje i livet,
for å åpne andre linjer.
Livslinjer.
Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. Joh. 15, 16.
Ulla Käll er en sentral person i retreat-miljøet i Norge. Dette er hennes andre bokutgivelse, og med flere CD-utgivelser med meditativ gitarmusikk bak seg, er hun en skattet veileder på retreater og temadager om kristen spiritualitet.Boken er illustrert av kunstnerne Barbro Raen Thomassen og Marianne Rønnow. Du kan kjøpe boka i bokhandelen, eller direkte fra forfatteren: ulla.k@online.no.