Julen begynte egentlig i mars. Da ble Maria gravid. Ungjenta Maria fikk besøk av Guds utsending. Han fortalte henne at hun var blitt gravid og at den lille spiren hun bar i seg var Guds sønn og verdens frelser.
Noen dager senere dro Maria på besøk til slektningen Elisabet. Elisabet var gravid med Johannes, han som vi feirer St Hans til minne om. Da hun hørte Marias hilsen ble hun fylt av Den hellige ånd og sa: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg?
Elisabet kalte fosteret i Marias livmor for Herre. Gud Herren var et foster.
Marias sa om barnet hun bar i den unge jentekroppen sin: « Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg»
Dette er det som skjedde julenatt. Gud kom til verden i et forsvarsløst barn. Den allmektige og hellige Gud som har skapt hele verden og universet kom som det mest sårbare og maktesløse av alt: et foster og et nyfødt barn.
Slik viste Gud helt konkret at han løfter opp de lave. Han ble selv en av dem og av oss. Oss som ofte ikke føler oss gode nok, oss som sliter med å være som vi gjerne vil.
Å feire jul er å huske dette. At Gud ble en av oss. At Jesusbarnet også er det redde barnet som gruer seg til fyll og spetakkel i høytiden. Han er verdens sultende og flyktende mennesker. Han er vår ensomme slektning og nabo. Han er dem som må søke hjelp av Fattighuset og Fresesarmeen. Det vi gjør mot dem gjør vi mot han.
La oss feire en stor fest, en lysfest, en kjærlighetsfest til ære for han. Men la oss aldri glemme hvor vi finner han, i julen og i resten av året.