Biskopenes dåpstekst:
«I året som ligger foran vil vi i kirken gi ekstra oppmerksomhet til dåpen. Hva har vi i dåpen? Hvorfor skal vi døpes? Helt siden Jesus ba oss om å døpe, har mennesker søkt dåp. Dåpen er et mysterium. Ord kan ikke fullt ut beskrive det som skjer. Vannet øses opp i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Ved evangeliet, det levende Ordet, blir vannet en nådens kilde. Dåpen gir oss del i påskefortellingen om Jesus som døde og sto opp av graven. Tradisjonen vår er at barn blir båret til dåpen. Vi feirer det nye livet, og legger barnet i Guds hender. Foreldre gjør mange valg for sine barn. Når et barn blir døpt, svarer foreldre og faddere ja på barnets vegne. Men det er aldri for sent å bli døpt. Når ungdom og voksne blir døpt, svarer de selv ja. Også da står faddere klar til å hjelpe den døpte til å leve i dåpen og troen på Jesus. Bibelfortellinger, bønn, nattverd og tilhørighet i kirken er en del av dåpens velsignelse. Vannet i den kristne dåpen er et tegn som rommer både liv og død. Vannet er vårt livsgrunnlag og samtidig en trussel. Når vi feirer dåp setter vi derfor også ord på og tar avstand fra det som er vondt og imot Guds vilje. Dette gjør vi i fellesskap når vi forsaker djevelen og bekjenner troen. Dåpen skjermer oss ikke fra ondskap, synd og destruktive krefter. Den gir oss et løfte og et håp om at livskreftene er sterkere, og at Gud tilgir oss og renser oss for all urett. Livet fører oss opp og ned. Vi er både sterke og sårbare, og trenger å høre til i en sammenheng. Hvor ulike vi enn er, i dåpen forenes vi på tvers av alt som skiller. Dåpen gir fellesskap med Kristus og med kristne søsken i vår lokale menighet og i den verdensvide kirke. Dette fellesskapet strekker seg over tid og rom: for det er én tro, én dåp, én kirke. Det vi får i dåpen gir mot og styrke til å elske Gud og vår neste. Dåpen er en Guds gave, gitt av nåde, tre håndfuller vann, øst opp i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn til evig liv. Vi går fremtiden i møte sammen med Kristus.»
Sokneprest Sunniva Gylvers innspill til biskopene:
Takk til Bispemøtet for arbeidet som er gjort. Vi synes denne teksten rommer mange gode perspektiver og anliggender. Vi tenker at opplesning i en dåpsgudstjeneste i Den norske kirke krever et ikke altfor teologisk språk og en tilknytning til det allmenne, og vi synes at der har man lykkes langt på vei. Dessuten har vi respekt for at når et kollegium skal enes, må alle gi og ta. Vi synes imidlertid at den er for usammenhengende, lang og vag til at vi tror den vil fungere å lese opp, og velger derfor å gjøre den tilgjengelig i print og heller tematisere dens anliggende i dagens preken
Vi har spilt inn fire konkrete utfordringer til Biskopen:
1.Hvorfor anvendes ikke dåpsliturgien mer direkte? Den forutsettes å uttrykke vår dåpsteologi på en gjennomarbeidet måte, og lever, bes, brukes i våre fellesskap nærmest ukentlig. Det er disse formuleringene om dåpen vi hører i kirken svært mange søndager, enten vi er faste kirkegjengere eller kommer den ene søndagen. Hadde det ikke vært en god anledning å sitere og utlegge den i større grad?
2. Svarer teksten godt nok på hva dåp er og hvorfor vi døper? Vi ber i dåpsliturgien «Barmhjertige Gud, vi takker deg for at dåpens vann ved ditt ord er en nådens kilde, der du tilgir oss vår synd, frelser oss fra dødens makt og gir oss løfte om det evige liv. Send din Ånd så NN som døpes reises opp til det nye livet med Jesus Kristus, vår Herre.» Blir ikke budskapet i Bispemøtets tekst noe smått i forhold til det vi her ber? Blir det tydelig nok at kirkens tro innebærer at vi både er skapt i Guds bilde og er preget av synd, og at vi virkelig trenger redning, frelse og tilgivelse fra det onde i oss og i verden? Kunne det dramatiske i dette perspektivet kommet tydeligere fram?
3. Er teksten litt majoritetsblind? Teksten har følgende formulering: «Livet fører oss opp og ned. Vi er både sterke og sårbare, og trenger å høre til i en sammenheng. Hvor ulike vi enn er, i dåpen forenes vi på tvers av alt som skiller.» Vi tror vi skjønner hva som er ment, og verdsetter det. Imidlertid tenker vi at en kirke som gjennom tusen år har hatt en hegemonisk posisjon på tros- og livssynsfeltet i vårt samfunn, må unngå å implisere at «alle» forenes i dåpen, på tvers av alt som skiller. Innledningen til den siste setningen kan synes å inkludere alle mennesker i fellesskapet, uavhengig av tro og livssyn, men det er jo å ta litt hardt i. Det må tydeliggjøres at man her snakker om kirkens fellesskap. Vi kan og bør ha fellesskap også på tvers av tro og livssyn, men det finner vi andre steder enn i dåpen.
4. Kunne vi, i stedet for å få en ferdig tekst ment for opplesning, fått et grunnlagsdokument og blitt utfordret på å utarbeide egne tekster om hva dåpen er og hvorfor vi døper og døpes? Her er ett, mulig utkast:
«Hva er dåp? Dåpen er en Guds gave og Guds handling med oss. Dåpen er en kjærlighetserklæring, en redning, et mysterium. Guds frelsende nåde øses over oss uten at vi presterer noe annet enn å ta imot.
Dåpen er et sakrament, et hellig, synlig og sansbart tegn på Guds usynlige nåde.
Dåpen er en fellesskapshandling og en tradisjon som ønsker oss velkommen inn i verden og kirken og setter vår livsfortelling inn i Guds større fortelling gjennom tid og rom.
Hvorfor døper og døpes vi? Det enkle svaret er: Fordi Jesus sa vi skulle gjøre det, og fordi vi tror på at vi trenger det. Fra Skaperens side er alle mennesker Guds barn. Alle er vi skapt i Guds bilde, med ulike gaver, talenter og muligheter. Alle er vi også syndere, preget av det onde. Vi trenger redning og frelse, tilgivelse og nåde. Dåpens vann renser oss og drar oss inn i en ny begynnelse. I dåpsliturgien vår, som høres hver gang det er dåp i gudstjenesten, står det: «I dåpen tar Gud i mot oss og forener oss med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.» I dåpen blir vi tegnet med korsets tegn, til et minne om dette. Korsets tegn minner oss på kjærligheten som er sterkere enn døden og det onde i oss og rundt oss.
Gud sier ja til oss alle, og i dåpen sier vi (eller våre foreldre) ja til Guds ja til oss. Vi får del i Jesu død og seier over døden. Vi lar relasjonen bli aktivert. Som ungdom eller voksne må vi selv ta valg knyttet til hva denne tilhørigheten og relasjonen skal bety for oss.
Dåpsliturgien sier også at vi i dåpen har fått Den hellige ånd og at dåpen er en nådens kilde. Vi mottar Den hellige ånd og løftet om at Gud vil være med oss alle dager og alle slags dager, midt i alt som er. Gud elsker oss slik vi er, på godt og på vondt, og ønsker fellesskap med oss alle. Dåpen utfordrer oss på å ta inn den kjærligheten og dele den med verden rundt oss. Gjør vi det?
Til slutt: Stadig færre av kirkens medlemmer døper sine barn. Vi tror vi mennesker trenger dåpen, at folkekirken trenger et mangfold i sin medlemsmasse, og at samfunnet trenger det rom for tro som folkekirken er med på å skape. Lykke til med dåpens år!