«Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham (Jesus) på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.» (Matteus 22,34-40)
I Nils-Aslak Valkeapääs bok «Helsing frå Sameland» (Pax, 1979) skriver han:
«Samekulturen har ikkje visst om vegger og difor har ein ikkje hengd opp bilete. (…) Men samekulturen er ikkje fremand for kunsten. Slett ikkje. For samane har kunsten høyrd dagleglivet til, noko som ein ikkje ein gong talar om isolert. Verkeleg folkekunst. Som naturlig kan vere, er samekunsten ein del av livsfilosofien. Altså er samekunsten noko som går saman med naturen, harmonerer og kling i denne, utan å setje spor etter seg. (…) Eg vil understreke at venleik er så viktig for samane at heile levemåten blir kunst. (…) I det samiske levesettet er kvar livsaugneblikk kunstoppleving.»
Valkeapää beskriver en livskunst et hvert menneske kan ha godt av å etterstrebe eller reflektere over. Et levesett som vår verden har større behov for enn tidligere tiders trang til å etterlate seg «noe.» For det er utelukkende i hverdagene vi lever og kan etterstrebe det vakre - livskunsten. I det dobbelte kjærlighetsbudet gir Jesus en oppskrift for hverdagen: elsk med hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din forstand. Slik oppsummerer Jesus livskunsten og gjøre den hverdagslig og veggløs. Vårt mål kan være å leve i pakt med naturen slik at livene våre ikke setter andre spor enn i de menneskene vi er satt til å være medmennesker for: med hele vårt hjerte, all vår forstand og av hele sjelen.
Lihkku beivviin og lykke til med hverdagene.
Lars Martin Dahl, sokneprest.