Hun fortalte at hun hadde vært på alle studiestedene i Vefsn og at ingen var interessert. Jeg og klassevenninnen min Heidi som satt ved det bordet, syntes det hørtes spennende ut. Vi måtte jo bare betale 600 kr for tre dager med gåing, med overnatting på fantastiske plasser. Der vi i tillegg skulle få flere timer med shopping til de som ønsket det. Vi fikk med oss tre andre venner av Heidi. Og vi gledet oss alle sammen.
Vi var litt av en gjeng. Med Pat, ei tyskjente med en blanding av neongrønt og svart hår som gikk konstant i klomper hele pilgrimsturen på 3 mil; Ronja,ei til jente med grønt hår; Heidi, ei tullete, men kjempesjarmerende bodøjente; Camilla, en filosofisk, krøllete optimist; Riccardo en spræk homofil; pluss lederne Gry og Ellen. En bukett av en fin gjeng!
Vi startet turen med å ta tog fra Mosjøen til Trondheim. Og buss fra Trondheim til Buvika. Der vi overnattet på et herberge, Kleivan pilegrimsgård. Allerede på togturen skjønte jeg at dette kom til å bli skøy. Dær vi nesten ikke gjorde noe annet enn å le. Neste dag begynte vi å gå. Vi slo følge med pilegrimspresten Einar Vegge, sjæfen i Norges Kristne Råd, Knut Refsdal og lederen for Frikirken Jarle Skullerud, pluss en dansk hyggelig dame som hadde gått fra Oslo! Vi gikk langt og lenger en langt (neida, bare litt over en mil). Vi gikk gjennom skog og fjell, over en vakker strandpromenade, dær vi spiste lunsj. I mens vi gikk stoppet vi opp et par ganger dær pilegrimspresten Einar fortelte oss historier. Ved enden av strandpromenaden, renner Gaula. Over elven var det en stor og ikke minst vakker hærskapsgård. «Tenk å bo dær» sa jeg mens jeg nøt synet av et vakkert landskap, og hærskapsgården som lå så perfekt til. «Det er jo dær vi skal sove i natt» smilte Gry, pilegrimslederen vår som tar presteutdannelse, men som til dags dato er utdannet filosof.
Dær vi stod var det et stort skilt mærket med «ring dette nummer for ferge». Noe vi så gjorde. Over elven kunne vi se en mann som tok sin gamle robåt og begynte å ro mot oss. Tradisjon tro hadde eierne av den vakre gården, rodd pilegrimer over til andre siden av elven siden 1200-tallet! Jeg må si jeg ble imponert. Over elven ble vi rodd, hvem hadde vel trodd det. Ikke akkurat det første jeg tenkte på når jeg leste ordene «ferge for å komme seg over». Vi ble mottatt av en dame innført bunad, til dekket bord. Dær fikk vi servert trøndersodd, etterfulgt av syltede plommer med krem og ristede mandler til dessert. På kvelden satte vi og sang og virkelig koste oss. Stemningen var helt spesiell. Noe helt annet enn å sitte i stua å se på tv med familien for å si det sånn. Vi følte ett spesielt felleskap, et spesielt bånd. Gården var innredd på en gammeldags måte. Det var som å reise 100år tilbake i tid. Skal si vi fikk sove godt den natten.
Neste dag bar det til Bul-hytta ved Lianvannet i utkanten av Bymarka. Vi gikk i flott og nydelig terreng. Jeg har aldri opplevd Norge på en så flott måte før. Du fikk god tid til å se, lukte og føle naturen. Å gå vil jeg si er en form for hvile og meditasjon. Klarne tankene og virkelig nyte livet. Noen sang, andre gikk i stillhet. Noen snakket om alt mellom himmel og jord.
Da vi kom til området dær hytta skulle ligge spurte pilegrimslederen Gry «tror dere det er hytta?» «Nei det kan ikkje fall meg inn» sa jeg. Og så på den gigantiske hytta. Maken til stor hytte hadde jeg aldri sett. Men sannelig var det den hytta vi skulle sove på. Hytta var så stor. Og fantastisk innredd. Vi reiste bak i tid i denne også. Hytta var over dobbelt så stor som huset mitt, det er jeg sikker på. Med stue, gigantisk kjøkken, et svært rom med piano i, 6 soverom, badstue, graderobe for både kvinner og menn, vaskerom, samt tre toalett og tre bøttekott. Et ord gigantisk.
Vi gikk senere til Trondheim by og spiste på restaurant, kjøpte frokost til morgendagen pluss litt godis. Tok trikken til hytta, vi tullet mye med at jeg skulle at selfie med trikkesjøføren. Noe jeg også gjorde. Vi satt på kjøkkenet når vi kom hjem. Kjøkkenet var hyttas hjerte. Dær satt vi ut kvelden og pratet bare jås. Jeg tror aldri jeg ha ledd så mye i hele mitt liv. Å dette seier jeg, jeg ler MYE til vanlig. Den kvelden lærte jeg at kristne folk har kjempemye humor dem også. Å høre over tankene og refleksjonene til Gry var en sann fryd. Hun er en klok og spenstig dame, det skal hun ha. Ellen også, kjempetrivelig dame, som henger med i teknologien med både facebook og snapchat.
Neste dag tok vi trikken ned til byen. Det var ikke den samme trikkesjåføren. Låste inn de tunge sekkene. Skal si deg det var godt å gå uten så mange ekstra kilo på skuldrene. Vi shoppet litt, for så å dra på gudstjeneste i Nidarosdommen. Skal si jeg kjente tåren i øyekroken i det vi gikk inn kirkeporten. Det var politi rundt hele Nidarosdommen grunnet et stort kirkearrangement hvor mange viktige mennesker med høye titler skulle møte opp, krompen og Mette-Marit og biskoper og slike! Det var kamera overalt. Store fine kranser hang ned i fra taket, jag har aldri i hele mitt liv hørt noe så vakkert som da gospelkoret sang.
Hele gudstjenesten gikk på tysk, fransk og engelsk. Etter gudstjenesten dro vi og shoppet litt til for så å dra tilbake for å ta noen bilder foran Nidarosdommen. Plutselig så vi biskopen av Nigeria spasere ut av katedralen. Jeg hvisket til Gry at jeg ville ta et bilde med han i det han gikk for å sette seg i taxien. «Spring, spring dette er ditt livs og eneste sjanse!» Jeg og Pat sprang mot han og spurte «Exuce me , may we take a selfie?» Han bare lo og sa at det var greit. De andre pilegrimerne sprang mot oss for å være med på bildet. Kjempestas. Biskopen av Nigeria, tenk det? Han og folkene hans tok også noen bilder. For en opplevelse. Han ba oss til og med adde han på facebook. Men jeg syns litt synd på taxisjøføren som bare stod dær uten å ta bilde med noen. Så jeg tok bilde med han også. Etterpå gikk vi og spiste for så å gå til togstasjonen, og reise hjem igjen.
På disse tre dagene har vi opplevd og lært så utrolig mye. Det var kjempe trist å ta farvel. Bedre gjeng og koseligere kunne jeg ikke fått. Jeg var utrolig takknemlig får å kunne få være med og jeg anbefaler alle som kan og å gjøre det samme om de får muligheten!
Camilla Therese Anbakk Riber