Før du begynner å lese: Bruk et par minutter i stillhet. Tenk etter: Synes du tida går fort eller sakte? Hva ønsker du å bruke tida di på?
Falske forhåpninger?
Jeg har et barndomsminne som av og til melder seg. Det er fra en skoledag da jeg var omkring 10 år gammel. Skolegården vår var inngjerdet av et høyt, grønt nettinggjerde. Jeg stod foran gjerdet i et av friminuttene og observerte alt det spennende som foregikk på den andre sida av gjerdet. Jeg husker så godt at jeg tenkte: «Jeg gleder meg til jeg blir voksen. Tenk å kunne gjøre hva man vil!»
Vel, slik ble det kanskje ikke. Voksenlivet er på mange måter en oppgradering av barndommen og ungdomstida. Men det er også fullt av forpliktelser, avtaler og gjøremål. Kanskje har du veldig god tid i livet ditt, men spør du meg synes jeg at dagene i mobilkalenderen bare blafrer forbi, og jeg er ikke helt sikker på om jeg har fått gjort det jeg tenkte å gjøre – eller om det jeg hadde tenkt å gjøre egentlig var det jeg ville gjort.
Når skal jeg få tid til å gå på trening? Når skal jeg få tid til å be? Og når fikk jeg egentlig det så himla travelt?
Det er den draumen me ber på
at noko vidunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg ...
(Olav H. Hauge)
Her kommer tidsklemma
Noen kaller det tidsklemma, hamsterhjulet eller sentrifugen. Den tyske sosiologen Hartmut Rosa kaller det akselerasjon. Livet bare skjer i et rasende tempo, og det er vanskelig å løfte foten av gasspedalen. Rosa mener at hele samfunnet vårt i dag er kjennetegnet av en stadig økende hastighet, vekst og rekkevidde. Økonomien må vokse, forbruket må vokse, vi skal reise lengre, strekke oss lengre, jobbe smartere og mer effektivt.
Det sier seg selv at dette ikke går i lengden. Evig vekst er ikke bærekraftig hverken for miljø eller mennesker. Akselerasjonen som det medfører gjør det vanskeligere for oss å leve gode liv, mener Rosa. Vi kommer ikke i kontakt hverken med oss selv eller med tingene omkring oss, fordi vi hele tida halser videre til noe nytt. Det som før virket så viktig og meningsfullt, mister innholdet på veien. Relasjonene våre blir overfladiske og hastige.
Den første kongen av rock
Ikke alltid er det like lett å sette ned tempoet. David kunne skrevet under på det. Etter tradisjonen diktet han en av sine mest kjente sanger, Salme 31, da han selv var på flukt fra den sjalu og paranoide kong Saul, som ønsket å drepe David – hans mest betrodde tjener, svigersønn og venn – fordi han var blitt alt for populær blant folket.
David gjemte seg for Saul i grotter i fjellene, men det var musikken som var hans viktigste go-to-sted når angsten meldte seg.
En tid for alt
I Salme 31 gir David opp å forsvare seg av egen kraft. Han gir i stedet livet sitt til en større herre – Gud – i bytte mot velsignelse og beskyttelse. Han gir fortida, nåtida og framtida si til Gud når han synger: «Du er min Gud. Mine tider er i din hånd».
Det er vanskelig å høre denne linjen uten å tenke på de berømte ordene fra Forkynnerens bok: «Alt har sin tid ... en tid for å fødes, en tid for å dø ... en tid for krig og en tid for fred.». (Fork. 3). Men dette gjelder oss mennesker. Det er vi «som strever og bærer tunge byrder» (Matt 11, 28). Gud selv står utenfor tida og lar seg ikke jage opp av alt det vi prøve å mestre i livet – og heller ikke av det vi feiler i underveis.
Hvile, nåde og velsignelse er tidløs og gratis. Men det fordrer kanskje noe av oss å ta i mot – at vi gir slipp på (forestillingen om) kontroll?
Tider skal komme
I vesten påstås det at «tida går», mens et afrikansk ordtak sier at «tid kommer». Vi kan ta inspirasjon fra det. For løsninga på tidsklemma er en enkel, men samtidig fryktelig vanskelig ting å praktisere: Vi må stoppe opp, hvile og la verden gå sin gang.
Først når vi faller til ro er vi tilgjengelige for å bli beveget av det som fins rundt oss, mener Hartmut Rosa. Da oppstår det motsatte av akselerasjon, det han kaller resonans, gjenklang. Når vi står stille lenge nok til at pulsen har senket seg kan vi la oss berøre av verden, Gud, musikk eller mennesker. Da kan vi oppleve at tida åpner seg, at hjertet slår og verden blir ny.
Les
Spørsmål til ettertanke eller samtale
- Var det noe du kjente igjen i ditt eget liv fra teksten ovenfor?
- Hvordan er hverdagen din for tida? Hva går dagene til?
- I hvilke situasjoner opplever du mest mening eller glede i hverdagen?
- Kunne du ønske at tida går raskere eller saktere?
- Er det noe du kunne ønske å gjøre mindre av? Hva skal til?
- I hvilke situasjoner finner du ro og hvile?
- Hva tenker du om at Gud har dine tider i sin hånd?
- Hva tenker du om å komme til Gud for å hvile?
- Er det noe du kunne tenke deg å bruke mer tid på?
Forslag til bønn
- Be om mot til å sette ned farta (dersom det er nødvendig)
- Be om inspirasjon til å søke ro
- Be om gode øyeblikk, vennskap og fellesskap
- Takk for at Gud kan gi fredstanker, framtid og håp
Videre fordypning
Hartmut Rosa kan du lese mer om i en fin liten andakt eller i en innføringstekst her.
Selv om det ikke er julaften, lytt til Oslo domkors versjon av Deilig er jorden.
De andre delene av temaserien Tid finner du her.
Jon Olav Sørhaug (CC-by-nc) 2026.