Etter initiativ fra lektor Ådne Øvland, som også var formann i den kommunale ungdomsnemnda, ble bakken bygd på Hollenderhaugen med ovarenn på trestillas, murt hopp og unnarenn i retning Rogalandgata.
Før første hopper satte utfor under åpningsrennet siste søndag i januar i 1958 foreslo lektor Øvland at bakken skulle hete Hollenderkollen. Ingen blant publikum hadde noe bedre å foreslå, så dermed ble det slik. Øvland, som kom fra Gjøvik-traktene, sto selv for åpningshoppet. Åtte og en halv meter i fin stil.
Så gikk det slag i slag med prøvehoppere og 61 gutter i alderen 11 til 16 år. Bortimot 1.200 tilskuere jublet og hygget seg, selv om det var litt lite snø og heller surt vær.
Hoppski
Året etter forteller Haugesunds Avis om renn i kollen. Denne gangen var både vær og føre på arrangørenes side og bakkerekorden var 12,5 meter, satt av Asbjørn Saltvedt, som til forskjell fra de fleste andre hopperne hadde ordentlige hoppski med tre render under. Ellers var det Kandahar-bindinger og løypeski. Av tre, selvfølgelig.
Men alt har en ende.
Lektor Øvland flyttet fra byen, snøforholdene var ustabile og interessen dabbet av. Hopprenn med hornblåser og stilkarakterer var ennå et håp hos noen entusiaster, men etter hvert måtte de innse at det bare var et minne. Trestillaset i ovarennet, som var en utfordring, ble mer og mer en fare. For å unngå ulykker ble stillaset på Haugesunds mest sentrale hoppbakke revet en gang nærmere midten av 1960-tallet. Men minnene lever.
Minner
Her er noen av kommentarene bakken har fått på Facebook:
Eg hoppa som ei kråka og ramla i unnarennet, forteller Bjørn Rødeseike.
Bjørn O. Asbjørnsen: 1959 var året eg vant i 11-12-årsklassen. Den bakken bodde eg i. Eg hoppte og hoppte. Fekk hoppski av farfar min. Det var tre hopprenn der. Eg deltok i alle. Plasseringar: Nr 6 fyste gong, vant andra året og datt tredja året itte å ha leda i fyste omgang.
Johan Arthur Hansen: Eg hoppet der flere ganger med vanlige ski.
Svein Ringen: Jeg deltok med vanlige fjellski. Det gikk bra, selv om vi ikke fikk prøvehopp.
Jan Eide: Kan huske eg var hornblåseren som blåste når det var klart for hopperne å sette utfor. Men å hoppe sjølv tørte jeg ikke.
Harald Lothe Eriksen: Måtte huske å snu med ein gong du hadde landa, elles bar det rett i nordre portstolpen.
Vibeke Stave: Eg hoppte på pitte små røde ski med skinnbindingar.
En pokal og en pinne
Det er mange som har minner fra Hollenderkollen på 1950 og -60-tallet. Nils Johannes Bugge har to: En pokal og en pinne.
Det var den 20. februar i 1963. Suksessen med Hollenderkollen var for det meste over. Det hadde vært rimfrost og kanskje litt sludd om natta. Ikke akkurat skiføre. Nils Johannes og kameratene hans fant ut at de ville hoppe likevel. De samlet snø, mest til unnarennet, men også litt nedover stillaset i ovarennet.
Pinne
- Jeg vet ikke om jeg var først, men i alle fall falt jeg i nedslaget. I unnarennet lå det noen greiner. Kanskje var de råtne, kanskje hadde noen klippet dem av for at ikke hopperne skulle komme borti dem. I alle fall fikk jeg ei grein inn i låret og rett gjennom. Så svimte jeg av.
Da han våknet sto folk rundt og gispet. Noen satte seg og pratet med ham. Noen vendte seg bort. Noen ringte etter sykebil.
- Det var ikke så enkelt, for sykebilen kunne ikke rykke ut uten at de var rekvirert av en lege. Og i Hollenderkollen var det ingen lege. Det endte med at noen ringte til politiet. Dermed ble jeg lagt på båre i svartemarja og kjørt med blålys nedover Leitevegen og til sykehuset.
Der ble han lagt i narkose. Faren ble tilkalt.
- Han satt på gangen og så at de kom med blodflasker. Han lurte på hva dette var.
Pinnen ble saget av på operasjonsbordet og trukket ut.
- Jeg har den ennå. Den er ca. 3 cm i diameter. Den var bare millimeter fra å treffe pulsåren. Så det være nære på.
Det ble tre-fire uker på sykehuset for den ivrige skihopperen. I påsken dro familien på skitur til Opheim.
- Vi fant en bakke der og laget hopp. Da protesterte mor. Hun syntes det var nok hopping for en stund.
Pokal
Så sant det var snø, var det hopprenn i Hollenderkollen.
- Jeg grein meg til å være med i rennet. Jeg var egentlig ikke gammel nok, men så var det noen som syntes det var greit, så jeg fikk være med i yngste klasse. Antakelig var det i 1961. Jeg hoppet lengre enn de andre i klassen og fikk pokal. Broren min – som er eldre - stilte i en annen klasse og hoppet lengst, men ramla. Det har jeg egla ham for mange ganger. Stor stas. Pokalen har jeg ennå.
Av Knut Meland