I et leserbrev publisert blant annet i Haugesunds Avis, reflekterer biskopen rundt hvordan kirken kan leve godt med de to ulike synene på vigselsliturgi for likekjønnede. Her kan du lese innlegget:
11. april vedtok Kirkemøtet at kirken vil vie par med samme kjønn. Noen feiret, noen sørget og noen meldte seg ut.
Det er kjent at jeg som biskop gleder meg over vedtaket. Det innebærer en viktig anerkjennelse av at den kjærligheten som finnes mellom homofile og lesbiske par er likeverdig med heterofil kjærlighet. Det innebærer at kirken også vil delta i feiringen når par med samme kjønn finner hverandre og forplikter seg til å ta vare på hverandre og dele gleder og sorger gjennom livet.
I kirken finnes det også mange som mener at begrepet ekteskap bare bør brukes om forhold mellom kvinner og menn. Dette kan begrunnes med allmenne argumenter om hvor viktig ekteskapet har vært og er historisk og samfunnsmessig og med henvisning til viktige bibeltekster. Flere prester, kirkegjengere og frivillige i kirken tenker slik. De kjenner, med ulik grad av opplevd smerte, at det er problematisk at Den norske kirke nå åpner for noe som virker nytt i forhold til tradisjonell teologi og praksis.
I møte med dette sier Kirkemøtets vedtak noe som er viktig, og som jeg også gleder meg over. Både biskopene og Kirkemøtet har tydelig sagt at uenighet om ekteskapsforståelsen, slik den finnes i kirken, ikke truer kirkens enhet. Kirkemøtet understreker at uenighet i dette spørsmålet ikke er av en slik karakter at fellesskapet i Den norske kirke må brytes, teologisk sett. Begge syn på likekjønnet ekteskap skal gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.
Det innebærer at det i kirken, selv når ulike meninger er sterke, ikke skal være meningstvang i dette spørsmålet, verken for prester, andre ansatte, tillitsvalgte eller vanlige kirkemedlemmer. Kirkens representanter velger ut fra sine egne vurderinger om de vil gi uttrykk for en tradisjonell forståelse av ekteskapet eller om de vil bekrefte at også kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn kan være et uttrykk for Guds skapergaver og et liv etter Guds vilje. Kirkelig og teologisk arbeid med at det finnes ulike syn på dette skal ikke skje gjennom tvang, men gjennom dialog, samtale og debatt.
Dette reflekterer at det er ulike syn på bibelbruk, etikk og samlivsspørsmål i kirken. Jeg er stolt av at kirken ikke møter dette mangfoldet med tvungen ensretting, men med å vektlegge det vi har felles, i troen på Jesus Kristus og forpliktelsen til å leve til beste for hverandre. Jeg gleder meg over de mange gode samtalene mellom mennesker med ulikt syn jeg får se gjennom nærkontakten med prester og menigheter. Hovedinntrykket mitt er at prester, menighetsrådsmedlemmer og andre representanter for kirken er flinke til å uttrykke sitt eget syn klart og vise respekt for at andre kan tenke annerledes. Den toleransen for mangfold jeg nesten hver dag ser i kirken, er underkommunisert i det offentlige.
Jeg blir også bekymret når prester med et konservativt syn på likekjønnet samliv blir presentert som gammeldagse, bakstreverske, dømmende eller som mørke i sitt syn på livet. Dette stemmer ikke med den virkeligheten jeg kjenner. Jeg vet at også de som ut fra sin overbevisning ikke ser rom for kirkelige ordninger for par av samme kjønn, er flinke til å møte mangfoldet i vår tid med forståelse og respekt. Varme, raushet og nåde er felleskirkelige verdier, på tvers av ulike syn på likekjønnet samliv, og ut fra erfaring vet jeg at det er dette folk kan forvente å møte hos prester og menigheter.
Jeg blir også bekymret når prester som er åpne for å vie par av samme kjønn blir vurdert bare ut fra sitt syn på denne saken. Det ligger seriøse teologiske vurderinger også bak dette synet. Bispemøtets utredning, «Sammen», er viktig lesning for de som vil se noe av bakgrunnen for Kirkemøtets vedtak. Den er tilgjengelig på kirkens nettsider, www.kirken.no.
Jeg tror at samtalen om ordninger for samliv vil fortsette i kirken, rett og slett fordi samliv er viktig for mennesker. Det samme gjelder her som i parforhold ellers. Noen ganger kan enkeltspørsmål bli større enn de fortjener å være. Det betyr ikke at de ikke er viktige eller skal feies under teppet, men at uenighet om enkeltspørsmål ikke trenger skade fellesskapet. Selv om ingen ønsker det slik, kan kirkens hovedbudskap bli utydelig dersom vi selv bruker for mye krefter på å fokusere på enkeltdeler av samlivsetikken.
Både i parforhold og i kirken har det også mye å si hvordan vi snakker sammen når vi er uenige. Gjensidig respekt, frihet til å være seg selv og forståelse på tvers av ulikhet er gaver som styrker fellesskapet. På tvers av ulike syn vet vi at kristen etikk sier vel så mye om hvordan vi skal leve sammen som om rammene for samlivet.
Det er ikke bare vielsen som gjør at par lever godt sammen. Det er noe som må skapes hver dag, og i disse dager har vi, på tvers av ulike syn i kirken, mulighet til å møte hverandre med anerkjennelse, forståelse og raushet. Det håper jeg blir historien om hvordan kirken i Rogaland takler mangfold, både nå og framover.