- Nå ved et årsskifte og en avgang føles det trygt å gi stafettpinnen over til en ny biskop. Men også til en ny generasjon kirkelige ansatte. Jeg engster meg ikke et øyeblikk over kirkens fremtid, men ønsker meg sterkt at rekrutteringsarbeidet prioriteres. Jeg har hatt gleden av å vigsle 12 diakoner, 12 kantorer, 4 kateketer og 45 prester. Nylig vigslet jeg de tre siste prestene i Domkirken. Kirken kan glede seg over mange nye unge prester. Kvaliteten blir bare bedre og bedre, smiler biskop Erling Pettersen lurt.
I ansiktet over bispekragen spres det fine linjer og tydelige spor etter gode doser av både begeistring og bekymring. Glimtet kommer kjapt i øynene, og forteller om en ungdommelig pensjonist. Hadde spørsmålet vært om han ble med ut på fotballøkka eller bort i bokseklubben, hadde han sannsynligvis ikke vært sein med å sprette opp av stolen. Men her vi sitter i et nedpakket og nokså tomt bispekontor, er spørsmålet litt mer biskop-faglig. Lek og fritid får vente til neste år.
- Et sammensatt landskap
- Etter sju år har du blitt godt kjent med bispedømmet vårt. Hva vil du si særpreger det?
- Jeg mener Stavanger er et av de mest spennende bispedømmene, fordi det har et så rikt mangfold. Det er mange, særlig på Østlandet, som har seiglivede myter om Rogaland som «de mørke øyers rike». Det riket har jeg ikke møtt i det hele tatt. Jeg har møtt et variert kirkelig landskap, svarer Pettersen.
Han viser til forskjeller mellom nord- og sørfylket, mellom bedehus og kirkehus, og mellom land og bykultur, lekmannstradisjon og tydelige KFUK-KFUM-spor især i nord.
- Kort sagt: Rogaland er mye mer sammensatt enn hva folk flest tror.
- Med det du nå vet om bispedømmet: Hvis du kunne gitt deg selv et godt råd i 2009, hva ville det vært?
- Jeg ville gjort det samme om igjen: brukt tid til å snakke med folk. Og samtalerommet har for meg vært et mye bedre sted å gjøre det, enn det offentlige rommet. Her på kontoret mitt har det sittet mange som har vært dypt uenig med meg. Jeg har lyttet mye, sier Pettersen og tar en liten pause. Smilerynkene stråler fram rundt øynene igjen.
- Du vet, jeg er halvt sunnfjording. Det er ikke bergenseren som har sittet her og lyttet, flirer han.
- Og sunnfjordingen er som fjordingen, den trives best i oppoverbakke. Onkel Arvid mener jeg ligner litt på en fjording.
Optimist av natur
Sunnfjordingen Pettersen har fått nok av bratte kneiker å bryne seg på i Rogalands-landskapet. Noen sier at det er i oppoverbakker fallhøyden blir størst. Men for hvert bakkedrag Pettersen har lagt bak seg, har han befestet sin biskop-posisjon og fått økt respekt, både fra motstandere og heiagjeng.
- Jeg er optimist av natur, smiler Pettersen. - Det er deilig å være det! Jeg hadde aldri klart å gå rundt og se mørkt på sakene. Selv i de tunge oppoverbakkene har jeg hatt tro på at vi har løftet i flokk. Og det er det vi har gjort.
En av hans viktigste støttegjenger har vært kollegene ved bispedømmekontoret.
- De er en dedikert og kunnskapsrik stab, som har trukket lasset med meg. Mange tror at «biskopen» kun er den enkelte biskop, men jeg har hatt en stab som har gått sammen med meg. Den nye biskopen er heldig som kommer til en stab som har en så stor grad av trivsel.
Av andre gode støttespillere trekker Pettersen også fram bispedømmerådene og lederne gjennom de siste sju årene. - Inger Kari Søyland, Terje Fjellheim, Berit Espeset og nå Lars-Tore Anda har vært gode bispedømmerådsledere. Vi har ikke alltid vært enige, men jeg har aldri vært i tvil om at vi sto sammen.
- Forsøkt å være spillende trener
En tredje gruppe i det store kollegiet rundt biskopen er prostene. Pettersen har hatt et nært forhold til de ni mellomlederne, noe som også kom fram gjennom avskjedstalen fra prost Helge Gaard. Han trakk fram hvordan biskopen har gitt dem både ansvar og tillit.
- Det har vært et bevisst valg å lede gjennom prostene, sier Pettersen i dag, og forklarer: - Jeg har vært i et stort fellesskap, som jeg også har trivdes godt sammen med. Vi er et lag, og jeg har forsøkt å være spillende trener.
Mye av tiden han har tilbrakt på banen, har vært under visitaser.
- Det har vært en stor glede å se menighetslivet på nært hold. Visitasene har vært konsentrerte dypdykk i menighetene, der jeg har fått brukt hele meg.
I møtet med menighetene og i sin biskopgjerning, er det èn ting som har gitt større glede enn alt annet:
- Det er hvordan kirken har satset på trosopplæring.
- Handler om folkekirkens sjel
Noen sier at det ikke hadde blitt en trosopplæringsreform uten Pettersens innsats. Selv mener han det bare hadde tatt litt lengre tid. Som direktør for Kirkerådet, med hjertet godt plassert i IKO og trosopplæringsarbeid, hadde han nærmest fast adresse på Stortinget i 2003 for å skaffe tverrpolitisk enighet for reformen.
- Det ble mange turer mellom kontorene på Stortinget. Men det er noe av den beste investeringen jeg har gjort når det gjelder tid. Det handlet egentlig om folkekirkens sjel. Det har vært fantastisk å se hvordan trosopplæringen nå er med å åpne dørene til kirken for veldig mange som våger seg inn. Kvaliteten på arbeidet i mange av menighetene i bispedømmet er også helt på topp i nasjonal standard. Trosopplæringsreformen har forandret kirkens ansikt i lokalsamfunnet, konstaterer biskopen.
Radikal hverdagsteologi
Selv om trosopplæring kommer til å stå som et solid kapitel i biskopens ettermæle, håper han også at satsingen på diakoni vil bli nevnt. Temaet er hovedfokus i boka han lanserte i høst, «Gud sett nedenfra».
- Diakoni handler omkampen for rettferdighet og inkluderende fellesskap. Det handler om å se, sier Pettersen.
I boka beskriver han sin egen reise fra misjonsmarken i Brasil til oljerike Stavanger. Pettersen forteller om bakgrunnen for hans egen nokså radikale teologi, som ikke er livsfjerne, teoretiske utlegninger, men en hverdagsnær, bibelsk veiviser.
- I Brasil lærte jeg at teologi skapes i møtet mellom Bibelens ord og budskap, og hverdagen vår. Bibelen i Brasil blir omtalt som speilet der vi ser våre egne liv. Og hvis jeg skal snakke sant om eget liv, føler jeg mange ganger at jeg ikke strekker til. Jeg trenger å be andre mennesker om tilgivelse. Og jeg trenger å se at jeg er en tigger som ber om Guds nåde, for å sitere Luther. Slik har jeg opplevd å se Gud nedenfra. Jeg ser et ansikt som er fylt av nåde, og et blikk som er et nådens blikk.
Taler makta midt imot
Biskop Erling Pettersen snakker mildt og rolig på syngende, pent bergensk. Som regel ender resonnementet i en harmonisk dur, ofte med gitar-akkompagnement. Men glir temaet over på nettopp «kampen for rettferdighet», kommer både mollklangen og den tidligere bokserens høyre hook fort fram. Biskopen nøler ikke med å gå i klinsj med makta om han synes det trengs. Han er kjent for å tale både skarpt og harmdirrende mot miljøødeleggelser og oljerikdom, og mot politikere som stenger grensene for beskyttelsestrengende barn.
- Jeg blir sint når mennesker i den rike boblen som Norge er, nekter å se det ansvaret vi har for de som ikke er så privilegerte som oss selv. Når vi ikke ser utover vår egen velstand og ikke vil bry oss. Når vi nekter å se at vår velstand har en høy pris for andre: de som produserer våre varer, leverer vår tjæresand, vår olje.
Til dem som mener biskopen og kirken blander seg i spørsmål de ikke har noe med, kontrer han:
- Kampen for rettferdighet er ikke bare politisk ansvar, men åndelig ansvar. Og da må vi også bli konkrete. Vi må si at det ikke er greit at vi skal ha den strengeste innvandringspolitikken i Europa.
- Å være kirke for alle
Å si ifra og stå for det han mener, uansett omkostninger, har vært betegnende for Pettersens biskoptid. Han skapte store bølger i bispedømmet sitt ved å tydelig fronte sin mening i homofilispørsmålet. Nå har gjerne den største stormen lagt seg, og jobben er å få to sider til å se sammen framover – uten at det lages A- og B-lag, vinnere og tapere.
- Den største utfordringen for kirken nå er å være kirke for alle. Å ikke stemple hverandre etter teologiske posisjoner, men ha ett kriterium for fellesskapet: At vi kan si at vi tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn. Og at det setter oss fri til å tjene andre mennesker. Så enkel er min trosbekjennelse.
- Vi må også jobbe særlig med gruppen «unge voksne», som ikke opplever kirken som relevant. Det er viktig å være offensive, oppsøkende, misjonale – i den egentlige betydningen av ordet, som handler om å krysse kulturelle grenser. Jeg er jo misjonær, smiler Pettersen.
Å være i det pulserende hverdagslivet, utenfor kontoret, utenfor det trygge kirkerommet, har vært Pettersens metode. Så søkte han også i sin tid på jobben som gateprest i Oslo. Nå håper han på å få lov å praktisere litt som gateprest som pensjonist.
- Jeg har alltid hatt lyst til å være det, nå får jeg se om jeg duger! Jeg er glad for at jeg slutter når jeg har god helse. Hjertet slår godt. Jeg har god arbeidskapasitet, forsikrer den unge pensjonisten.
Ser seg ikke tilbake
Nå skal han ta tilbake tiden med barn, barnebarn, sin kjære Turid og ikke minst venner.
- Venner er utrolig viktig for meg. Jeg gleder meg sånn til å åpne dørene inn til stua og invitere til bokklubb med gutta!
Biskop Erling legger ikke skjul på at han ser fram til å legge fra seg bispeskjorten. På ingen måte fordi han har mislikt den, men fordi det nå er tid for noe nytt.
I alle overgangene og jobbskiftene han har hatt, ser Pettersen dette fellestrekket:
- Jeg har ofte hatt jobbeperioder på sju år. Det er nok til å slå rot og få gjort en jobb. Men når jeg har avsluttet et arbeid, har jeg ikke sett meg mye tilbake. Jeg er glad for erfaringen, men har hele tiden fokus på det som venter. Jeg er ikke laget for mimring. Jeg vil se fremover og være spent på hva Gud har i ermet når det gjelder dagene mine. Jeg håper at jeg kan bli overrasket, smiler Erling Johan Pettersen.