I Det nye testamente står det mange steder om at de kristne samlet seg. Vi vet ikke så mye om detaljene rundt det, men allerede drøyt hundre år senere forteller kirkefaderen Justin Martyr følgende: ”På den dag som kalles solens dag, samles alle, enten de bor i byene eller på landsbygda. Man leser fra apostlenes erindringer eller profetenes skrifter så langt tiden tillater. Når den som leser, har sluttet opplesningen, sier forstanderen et formaningens ord der han oppfordrer oss til å etterleve de gode ting vi har hørt. Deretter reiser vi oss alle og lar bønner stige opp. Når vi har avsluttet bønnene (…) bæres det frem brød, vin og vann, og forstanderen fremsier etter sin nådegave bønn og takksigelse. Og til dette sier menigheten jublende ”Amen!”
Deretter skjer utdelingen til hver enkelt, og vi nyter det slik det har blitt holdt takkebønn over. Til dem som er fraværende, sendes brød og vin med diakonene. De som har overflod, og som er villige til det, de gir av sitt…” Her ser vi grunntrekkene av det som fortsatt er kjernen i gudstjenesten.
På 300-tallet ble Romerriket kristnet, og gudstjenestene fikk et mer offisielt preg, med større kirkebygg, prosesjoner og sangkor. Mange trekk i vår tids gudstjeneste stammer fra denne tiden. Gudstjenestespråket var latin, som var fellesspråket for hele Romerriket. Dette holdt seg helt til reformasjonen, og derfor står fortsatt flere av overskriftene på gudstjenesteleddene på latin, slik som Gloria, (ære; lovsang) credo (trosbekjennelse) sanctus (hellig) og agnus dei (Guds lam).
Den lutherske reformasjonen på 1500-tallet fortsatte å feire den gudstjenesten folk var vant til, men prekenen ble mye viktigere, og de latinske messeleddene ble etter hvert byttet ut med salmer på folkespråket. Frem til på slutten av 1800-tallet besto den norske gudstjenesten i stor grad av faste salmer. I vår tid har mange kirker, også den norske, fått liturgier som ligner stadig mer på hverandre, og er inspirert av forbilder fra oldkirken. Gudstjenesten er blitt redigert flere ganger. Forrige gang var i 1977.
På begynnelsen av 2000-tallet vedtok Den norske en gudstjenestereform som resulterte i nye liturgier vedtatt på Kirkemøtet i 2011.