7. mai arrangerte Fremtiden bor hos oss nettverkssamling i Majorstuen kirke. Hit hadde nettverket invitert Lars Laird Iversen, førsteamanuensis ved MF - Vitenskapelig høyskole.
Iversen er sosiolog, og forsker på religion, skole og nasjonal identitet i mangfoldige samfunn. Denne kvelden diskuterte han tro blant unge og mulige årsaker til utviklingen i antallet som oppgir å ha en tro.
Skyldes økningen i unge troende en ny maskulinitets- og religionsbølge? En ideologisk import av amerikansk kristennasjonalisme? Eller er det heller algoritmene fra TikTok, YouTube og Instagram som former hva vi ser og tror?
Nyhet eller falsk nyhet?
Med utgangspunkt i ferske tall fra Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO) sin undersøkelse «Religion 2025» stilte Iversen spørsmål ved om fortellingen om økningen av unge troende er en megatrend, mikrotrend eller et mediefenomen.
For hva er det vi opplever at skjer og hva er det som faktisk skjer?
Størrelsesordenen er viktig i spørsmålet om hvorvidt vi ser en økning i unge troende, mener Iversen. Ser vi på tallene fra Den norske kirkes medlemsregister, holder nedgangen i antallet medlemmer seg relativt stabilt. Fra 2015-2025 sank antallet medlemmer i Den norske kirke med litt under 12 prosent, antallet døpte med 6,6 prosent, antallet konfirmerte med litt under 13 prosent og antallet gravferder med 10,6 prosent.
Vi ser heller ingen stor endring i KIFOs kartlegging av hvor mange i befolkningen som oppgir å være ikke-religiøse, religiøse og verken religiøse eller ikke-religiøse. Her er det også en relativt jevn nedgang i religiøse fra 2019 til 2025.
Det er likevel en stor endring verdt å merke seg. Andelen unge (18-29) som oppgir å være «verken religiøs eller ikke-religiøs» har tatt et stort sprang – fra 15 prosent i 2019 til 29 prosent i 2025.
Noe skjer – men hva?
Iversen poengterte at den nasjonale statistikken ikke viser noe markant skifte i religiøs tilknytning blant unge nordmenn. Men vi ser reelle endringer i bestemte miljøer og subkulturer.
Det som på nasjonal skala virker lite, kan bety mye for enkeltmenigheter. Noen hundre nye medlemmer synes knapt i nasjonal statistikk, men i et lite miljø utgjør det en stor forandring.
Iversen pekte også på at noe har endret seg i den offentlige samtalen. Kanskje velger enkelte unge å søke seg mot kirken og religion fordi vi ser flere positive beskrivelser av kristendom i media? Noe tyder i alle fall på at det å være kristen, særlig ung og kristen, har fått en ny «kulhetsfaktor» i visse sirkler.
Men hvordan skal vi forklare at noe skjer – selv om det bare måtte være fortellingen om religion?
Sårbarhet, fritt valg og konservativisme
Iversen foreslår tre forklaringsnivåer, eller «motorer»:
Den første er en opplevd eksistensiell sårbarhet. I dag lever vi i en tid med polykrise, der klima, krig, dyrtid, kunstig intelligens og polarisering skaper utrygghet og frykt. Og sårbarhet er en motor for religiøsitet.
Den andre forklaringen, foreslår Iversen, er at den unge generasjonen i dag ikke opplever kristendom som noe de er «fanget i». Det er derimot et fritt valg i et åpent og demokratisk Norge. Å være kristen blir derfor verken en norm eller noe man gjør oppgjør mot.
Deltakerne på nettverksmøtet hadde mange spørsmål og tanker å ta med seg inn i gruppesamtalene som rundet av kvelden.
En tredje forklaring, mener Iversen, er økende konservativisme, og sammenkoblingen mellom religion og nasjon. Norske tenåringer får amerikansk kristen-konservativisme rett i feeden i sosiale medier. For noen ligger ungdomsopprøret ligger i dag i å være anti-woke og politisk ukorrekt – ofte gjennom bruk (og misbruk) av kristendom.
Samtidig har noe endret seg i hvordan kristendom formidles gjennom unge og i media – fra en strategisk og kynisk bruk av religion, til en (tilsynelatende) inderlig kobling. Fordi algoritmer belønner det som fremstår ekte, selger «inderlig» tro bedre enn strategisk religiøsitet.
Så er det «ekte» religion unge søker seg mot, eller er det politisk? Hva skal til for at noe teller som «ekte»? Og er det et problem at religion blir et redskap for identitetspolitikk og tilhørighet – i så fall når? Dette var bare noen av spørsmålene deltakerne ble sittende igjen med etter presentasjonen, og tok med seg videre inn i de avsluttende gruppesamtalene om tematikken.
Erfaringer fra lokalmiljøene
Men først var det klart for panelsamtale. Etter Iversens innlegg, fikk vi høre om erfaringer med tros- og livssynsdialog i kirke og klasserom. Panelet besto av Gaute Granlund (kapellan i Sagene og Iladalen menighet), Elise Gillebo Skredsvig (sokneprest i Høybråten, Fossum og Stovner menighet) og Lisa Esohel Knudsen (daglig leder i Dialogpilotene).
Dialogpilotene tilbyr et deltidsstudie i interreligiøs dialog for unge mellom 19-30 år. Når studentene er ferdig utdannet kan de sendes ut på dialogverksteder til skoler over hele landet. De såkalte dialogpilotene holder alltid verksteder på tvers av tros- og livssynstilhørighet – for eksempel en kristen og en ateist eller en muslim og en jøde. På denne måten møter elevene flere tros- og livssynsmedlemmer samtidig.
Knudsen trakk fram de store forskjellene dialogpilotene opplever på klasseromsbesøk. Spesielt Oslo er en delt by og i hvilken grad klassene de besøker er preget av sekulære eller religiøst miljøer påvirker dialogverkstedene. Kanskje først og fremst fordi det preger elevenes bevissthet rundt egen tro eller eget livssyn. Det er derfor viktig å møte tenåringene der de er, med deres forutsetninger, spørsmål og standpunkter.
Fra høyre: Lisa Esohel Knudsen, Gaute Granlund og Elise Gillebo Skredsvig. Samtalen ble ledet av FBHO-koordinator og daglig leder ved Kirkelig dialogsenter Oslo, Tonje Kristoffersen (t.v.).
Både Skredsvig og Granlund, møter ungdommer i klasserom og på kirkebesøk. Skredsvig kommenterte at hun møter en forventning blant enkelte unge om klare «fasitsvar». Blant annet fortalte hun om unge som ønsker enkle svar på svært komplekse spørsmål. I møte med unge mennesker som kanskje søker seg mot religion med et ønske om tydelige svar og rammer i en kaotisk verden, kan det være utfordrende å forsøke å svare tilfredsstillende.
På den andre siden opplevde de begge at mange unge viser nysgjerrighet for religion. Granlund kunne fortelle at flere av tenåringene han møter under skolebesøk til menigheten kan sette pris på elementer ved kirken, som kontemplativ stillhet og lystenning, selv om de ikke er kristne.
FBHO fikk også nytt styre under årsmøtet i etterkant av nettverksmøtet:
