De første som kom til Jesu åpne, tomme grav het Maria, Johanna og Maria. Det står i Lukasevangeliet at de simpelthen ikke visste hva de skulle tro, denne tidlige morgenen. De var der for å gjøre det de ikke rakk to dager tidligere, nemlig å stelle Jesu døde kropp. Og så finner de graven tom! De ble redde og bekymret.
Da kvinnene fortalte det videre til de elleve apostlene, møtte de måpende undring. De mente det hele var løst snakk og trodde dem ikke.
Apostlene hadde tross alt ingen fasit å forholde seg til, og de hadde egentlig mistet alt håp, den mørke, lange fredagen. Han som hang der på korset i midten hadde gitt dem håpet om en ny verden, en annen tid, en annerledes verdensordning. En tid da den forhatte okkupasjonsmakten ikke lenger fritt kunne trakassere, mishandle og voldta uskyldige mennesker. En verden der døden ikke skulle ha det siste ordet.
De tre venninnene ble sett på som forvirrede kvinner som fòr med løst snakk. I samtiden ble kvinner ikke regnet for å være pålitelige vitner i saker der vesentlige ting stod på spill.
Men det er de som får nøkkelrollen, det er de som bevitner og formidler den største hendelsen i verdenshistorien. Da de fant Jesus levende, var det et sjokk av glede – et sjokk det var svært vanskelig å begripe eller venne seg til å tro på. Men det går ikke lang tid før oppstandelsen blir fundamentet for en helt ny forståelse av livet.
Snart blir den første dagen i uken, og den gleden og feiringen som kom til å prege den, selve kjennetegnet på hva kristendom er. På Herrens dag kom de sammen, ofte i hemmelighet for å unngå forfølgerne, og for å tilbe den oppstandne. I troen på ham fant de næring til håpet om det evige livet.
Livet hadde tatt en helt ny vending, og de begynte å fortelle. Midt i en verden av likegyldighet og kynisme gikk en liten gruppe mennesker omkring og bar på et håp. Midt i forfølgelsen, midt i forundringen, midt i lengselen.
Det var nedenfra det startet. Det håpet kvinnene først forkynte var en kraft som etter hvert rokket imperiet. Det nådde verdensdel etter verdensdel. Over deres hoder vokste det snart fram palass og katedraler, men de som bærer på det stillferdige håpet, går ikke maktens ærende. De går hele tiden nær dem som har mistet sitt håp, for å løfte, bære og reise opp de svake.
Gleden og håpet som gryr fra den tomme graven og etter møtet med den oppstandne, har overlevd gjennom skiftende kår i to tusen år. Også denne påsken skal håpet formidles i ord og toner, gjennom omsorg og kjærlighet. Mennesker kommer sammen for å oppsøke den oppstandne og levende, midt i en verden full av fortvilelse og død. Etter sitt løfte er han selv til stede, midt i blant oss, i vår tid og våre liv, når to eller tre er samlet i hans navn.
Opplevelsen som ble til livets fundament for Maria, Johanna og Maria er også vårt håp: Frykt ikke mere! Evig er han med. Troens øye ser det: Han gir liv og fred.
Biskop Jan Otto Myrseth