I tidligere tider ble budet om å faste, det vil si avstå fra mat og drikke, tatt bokstavelig. Helt fram til 1800-tallet fulgte mange fastetradisjoner her i landet. I vår tid er fasten først og fremst en tid for stillhet og meditasjon, som forberedelse til påskehøytiden.
Fastetiden varer i 40 dager fra askeonsdag til og med påskeaften. Flere velger å bruke fastetiden til å stanse opp og reflektere. Kanskje kan det brukes mindre tid på sosiale medier og tv-titting, slik at man får mer tid til overs.
En øvelse i nærvær
Prest Petter Normann Dille synes fastetiden er viktig.
- I fastetiden opplever jeg gjennom faste å få forsterket fokus. Fokus på Gud, livet og hverdagene. De siste årene har jeg valgt bort ulike ting og vaner i hverdagen i fastetiden. Dette gir rom for refleksjon jeg ikke ville hatt uten fastetiden, sier Dille.
For presten Marianne H. Brekken handler fastetiden om å se utover.
- Gjennom min tid i Changemaker har Fasteaksjonen til Kirkens Nødhjelp gitt meg en viktig kobling mellom kampen for rettferdighet og Gud. Fasten er for meg en tid for å rette blikket utover mot verden, her står Jesaja 58, 6-7 om den rette fasten sentralt. Fasten er å sette den andre, den lidende og undertrykte i fokus og i handling, sier Brekken.
Studentprest og kapellan Pernille Astrup fikk først et forhold til fasten som fersk prest.
- For meg ble fasten tidlig en øvelse i nærvær. Nærvær i meg selv, nærvær i hverdagen i møte med andre mennesker og nærvær i møte med Gud. Jeg ble ordinert på Maria Budskapsdag og reflekterte da over det nærværet Maria uttrykte da hun sa: "La det skje med meg som du har sagt". Skal vi ha en sjanse til å lytte etter Guds stemme i oss selv og i våre liv, må vi våge å være nærværende og lyttende. Det samme gjelder hvis vi skal være gode medmennesker, sier Astrup.
Å måtte gi avkall
Så hvordan skal de markere fastetiden? Marianne H. Brekken skal bruke de nærmeste dagene frem til påskeaften til å gi avkall på noe hun har lyst på hver dag.
- Pengene jeg ville brukt på meg selv gir jeg til årets fasteaksjon. Å måtte gi avkall på noe selv gjør jeg for å minne meg på andres liv og at vi som mennesker har fått i oppdrag å stå i tjeneste for hverandre, sier hun.
Pernille Astrup vil sette av tid.
- Jeg vil forsøke, så langt jeg klarer, å bruke 25 minutter hver dag på stille meditasjon, bønn og nærværsøvelser, sier hun.
Petter Normann Dille er en av dem som faktisk velger å avstå fra en type mat under fastetiden.
- I år har jeg bestemt meg for å faste fra kjøtt. Blant annet fordi jeg ønsker større bevissthet om mitt kjøttforbruk, som er en av de store klimautfordringene i verden. Jeg er spent på hvordan det blir å ikke spise leverpostei til frokost, og er spent på erfaringene det å holde seg unna kjøtt gir. Dette er for meg dypt teologisk forankret. Både i sammenheng med vårt forvalteransvar for Guds skaperverk, men også hvordan menneskeskapte klimaendringer fører til naturkatastrofer som rammer mennesker på verst tenkelig måte, sier han.
Men han er også opptatt av at fastetiden ikke må oppleves som et press.
Må ikke bli en konkurranse
- Faste er noe man skal gjøre hvis man selv ønsker det. Vanligvis snakker jeg ikke så mye om min egen faste, siden det kan skape et sosialt press om å prestere. Det er ingen tjent at det blir en fromhetskonkurranse, mener han.
Likevel har han noen tips til de som ønsker å markere fastetiden.
- Tidligere har jeg fastet fra ulike ting, som TV, sosiale medier og alkohol. I en travel hverdag kan det å sette av tid til bønn være vanskelig, så kanskje kan det være noe å prioritere. Men alle våre liv er forskjellige, så man må selv finne ut hva som er en passende utfordring, og som vil skape rom for refleksjon, sier Dille.
Brekken oppfordrer folk om å bruke fasten til å vise oppmerksomhet overfor andre.
- Fasten kan markeres på ulike måter. I Norge i dag er mange mennesker ensomme, en markering av fasten kan også være å vise mennesker oppmerksomhet og å spre glede, sier hun.
Det samme forslaget har Pernille Astrup.
- Fasten kan handle om å gi litt oppmerksomhet til pusten, kjenne etter at det finnes et åndedrett som puster i meg uten at jeg selv bestemmer det. Det kan handle om å reflektere over at den samme pusten går i alle andre, og ta på alvor at vi mennesker hører sammen og må ta vare på hverandre. Det kan handle om å bruke tid på noe eller noen som en har kjent lenge og som en ønsker å gi sitt nærvær til. Det kan være å bruke mindre tid på sosiale medier eller noe annet som står i veien for ens nærvær, sier hun.