Det er mange som kjenner at aleneheten blir til ensomhet. Og for den som er i en husstand på bare én, kan belastningen bli stor etter hvert som ukene og månedene går. Regjeringen har åpnet for lettelse av restriksjonene for den som bor alene, slik at man kan ha 1-2 besøksvenner eller en fast husstand man treffer. Samtidig tror jeg at mange som bor alene er redd for å trenge seg på. Man kan lett føle at andre husstander har fylt opp sine «nærkontaktbehov» med de man deler bolig med, og at man er alene i sitt behov for å være sosial.
Mange er flinke til å se de som er alene rundt seg. «Ta kontakt om du trenger noe»! Det er et flott tilbud, som betyr mye for mange. Samtidig tror jeg terskelen for å gjøre nettopp det, stikke hodet fram og si fra at man trenger noen ved sin side, kan oppleves veldig høy for den som må gjøre det. Min oppfordring er derfor å også være konkret når man tar kontakt med noen man vet sitter alene. «Skal vi gå en tur?» «Vil du ha besøk»? «Kan jeg ringe deg?»
Opplevelsen av at «alle andre» har dekket sine behov mens man selv står alene igjen, kan kanskje sammenlignes med da man på skolen skulle deles inn i gruppearbeid, men antallet ikke gikk opp. Noen ble da sittende alene, og måtte enten samarbeide med læreren eller legges til i en gruppe der det egentlig ikke var nok oppgaver til alle. Man blir den ekstra brikken som egentlig ikke har noen plass. Det gir sjelden en god følelse. Og kanskje det er nettopp følelse som er nøkkelordet her, for det føles nok mer sånn for den som bor alene, enn det faktisk er for den husstanden som tilbyr seg og som mer enn gjerne har plass til en ekstra rundt bordet. Men det er viktig å være bevisst at dette kan være i spill. På den måten kan man også være tydelig på at den man inviterer er ønsket og hjertelig velkommen!
Å stå i en krisesituasjon over lengre tid, setter i gang mange stressreaksjoner i kroppen. Man kjenner det kanskje ikke umiddelbart, men kronisk stress over tid kan gi mange plager både fysisk og psykisk. Og en del av dette er at følelser forstørres og oppleves mer uhåndterlige enn de vanligvis ville vært. Dermed kan det også være vanskeligere å være ærlig på følelsene sine enn normalt. Mange vil i tillegg skamme seg over at de føler som de gjør.
Jeg tror at mange som bor alene kjenner at det begynner å røyne på. Og jeg tror at for en del forsterkes ensomheten av at man føler at man selv må være initiativtaker til sosial kontakt. Kanskje har du noen i din nærhet som du kan sende et konkret forslag om å møtes til?
Samtidig skal vi ikke glemme at det også kan være godt å være alene i perioder. Også Jesus søkte stille steder der han kunne være for seg selv (Matt 14:13). Forskjellen ligger i om aleneheten er ønsket eller ikke. Er du i tvil om hvilken type alenehet noen i din nærhet står i, så våg å spørre. Det kan komme til å redde noen ut av ensomhet.
Og til deg som sitter alene, som føler deg ensom og utenfor, vil jeg si: Våg å være ærlig. Våg å sette ord på det som er vanskelig. Det er hverken noe å skamme seg over, eller noe å straffe seg selv for, om du nå kjenner at det er mer slitsomt å være alene. Det er krevende å vise sin sårbarhet. Men det er mye å vinne også.
Trenger du noen å snakke med?
Du kan også ta kontakt med oss på kirkekontoret i Enebakk. Prestene er tilgjengelige for en prat, uansett om du har noe konkret du vil snakke om, eller du bare ønsker å se et vennlig ansikt. Om du ønsker noen du kan snakke anonymt med, kan du ringe Kirkens SOS sin døgnåpne hjelpetelefon 22 40 00 40 eller Mental Helses døgnåpne hjelpelinje på 116 123.
Tekst: Ungdomsprest Jane Christin Siewartz Dahl