Av Martin Kolstad
Toleranse er noe som aktualiseres når vi møter mennesker som er annerledes enn oss selv. Som står for andre verdier. Kanskje til og med motsatte verdier til oss selv på enkelte områder.
Noen ganger er det personer eller grupper som påberoper seg at egne meninger og holdninger er mer tolerante enn andre sine. Mange ganger med en sterk appell til de som har andre holdninger: Bli mer tolerant. Tenk og gjør som oss!
Men er det å vise noen toleranse det samme som å være enig med dem og gå god for det de gjør?
Det jeg mener og står for, det mener jeg og står for fordi jeg er overbevist om at det er rett. Hvis ikke hadde jeg heller skiftet mening. Sånn er det vel for andre også. Men hva når jeg møter en annen som mener noe helt annet og også er overbevist om at han/hun har rett?
Bør jeg da skifte mening for å vise ham/henne toleranse? Eller bør han/hun skifte mening for å vise meg toleranse? Eller handler dette om noe annet Kan man i det hele tatt kreve toleranse av noen eller er dette noe man bare kan gi?
Samfunnet kan selvsagt sette grenser for hva slags adferd som aksepteres, og slik sette grenser for hvordan man kan gi utrykk for at man ikke tolererer noe eller noen, men kan det kreve toleranse? Eller er det med toleranse som med kjærlighet, at det ikke er noe man kan kreve av andre, men noe vi kan velge å vise i møte med andre?
Jeg synes Jesus på en flott måte viser hva toleranse handler om i fortellingen i Johannes 8, når de kommer til ham med en kvinne som hadde blitt grepet i ekteskapsbrudd. Til flokken som står klar til å steine henne, sier han: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Deretter snur han som er uten synd seg mot kvinnen og sier til henne: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av.»