Av Siri J. Johannessen
«Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.» Lukas 22, 14-23
Skjærtorsdagsteksten inneholder de frasene vi kjenner godt fra gudstjenestens nattverdsfeiring; «Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.». For oss. Fremdeles i dag gjør vi dette. For det er for oss.
Nattverden er for meg et bilde på hvor skjøre vi mennesker er. Hvor mye følelser Jesus viser vennene sine! Han har lengtet inderlig på dette måltidet, han vet at det er det siste de deler sammen. Man kan ane lengsel og fortvilelse i at han vet han aldri skal sitte ned med dem igjen – før Guds rike er kommet. Slik kan også vi våge å komme til nattverden i kirken. Med hele oss, alle følelser, all fortvilelse, all vår svakhet og alle våre tanker. Vi kommer frem for Gud, sårbare og åpne, villig til å ta del i det konkrete symbol på frelsen. Nattverden er det ene stedet vi alle kommer som vi er, og hvor ingen kan dømme den som er ved siden av. For vi er alle like for Gud. Han ser oss, og han elsker oss, selv med alt vi bærer på. Og han godtar det, og inviterer oss fremdeles til å dele et måltid med ham.
Den siste delen av teksten forteller at disiplene ikke lenger er «til stede» i måltidet, men krangler om hvem som skal forråde Jesus. Fokuset flyttes helt. Men Gud godtar at vi ikke alltid klarer å holde våre tanker riktig. At vi ikke alltid klarer å gjøre det gode. Likevel er vi alltid velkommen.