Av Christiane Krahner
Teksten for 11. søndag i treenighetstiden er avslutningen på en lang og skarp konfrontasjon mellom Jesus og noen av de jødiske, religiøse lederne. Han kritiserer dem for å legge tunge byrder på andre, være opptatt av hvordan de framstår, og si én ting og gjøre noe annet.
Det minner om det gamle tyske ordtaket om prester: «De preker vann og drikker vin.» Ordtaket oppsto ikke fordi prester er verre enn andre mennesker. Men av dem som hadde studert Bibelen og talte om hvordan livet burde leves, forventet man at ord og liv skulle henge sammen.
En religiøs stilling gjør likevel ingen til et bedre menneske. Også den som forkynner, kan ta feil, lure seg selv og skjule egne svakheter. Ingen tittel eller kunnskap om Bibelen gir et menneske rett til å stille seg over andre.
Jesus var selv jøde. Han forkastet ikke sin religiøse tradisjon, men undersøkte og tolket den på nytt. Han løftet fram det som sto i sentrum: Rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Når religiøse regler og tolkninger ble viktigere enn menneskene, sa han tydelig fra.
Å si tydelig fra urett bli mer og mer viktig. Vi lever i en tid med sterke motsetninger. Mange uenigheter kan vi diskutere og leve med. Vi kan lytte, finne kompromisser eller la forskjellige syn stå ved siden av hverandre.
Men ikke alt er bare ulike meninger.
Noen ord krenker. Noen holdninger gjør mennesker mindre og gir dem følelsen av at de ikke hører til. Ytringsfrihet fritar oss ikke fra ansvar for hva ordene våre gjør med andre.
Det blir særlig alvorlig når Bibelen brukes som et våpen. Enkelte vers kan bli løsrevet fra sin språklige og historiske sammenheng og kastet mot mennesker for å holde dem utenfor eller fortelle dem at de ikke er gode nok for Gud. Ingen av oss har rett til å gjøre vår egen bibeltolkning til Guds dom over et annet menneske.
Jesus har mot til å kalle urett for urett, men hans skarpe tale ender ikke i forakt. Han sørger over Jerusalem og sier: «Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine.»
Jesus lyktes ikke med å samle dem, uansett hvor sterkt han
ønsket det.
Vingene står åpne, men ingen blir tvunget inn under dem. Først når selvbedraget brister, kan vi erkjenne hvem vi er, hva vi er skapt til, og hvem Jesus er: Han som kommer i Herrens navn og viser oss at makten som samler og verner, er sterkere enn makten som krenker, blir misbrukt og setter seg over andre.