Av Stine Wium Jakobsen
Vi var fremme ved Hotel Residence med god margin og litt ekstra kortisol i kroppen. Hotellet og møtelokalet med den berømte softisen i gangen var kjent fra kirkelige sammenhenger fra før. Med snart ti år i Den norske kirke var det mange kjente ansikter i rommet, og fra min tidligere frikirkebakgrunn sitter det fortsatt i ryggmargen at man helst skal sette seg langt framme.
Et flott naturbilde dukket opp på skjermen, og jeg tenkte faktisk at det faktisk ikke var KI-generert. Men det viste seg at det ikke var klart noe velkomstbilde den morgenen, så her måtte det ordes noe i hui og hast. Det kunne se ut som en kjent fjelltopp som f.eks Dalssnuten med byen i bakgrunnen, men dette måtte de være ærlige på - at var nok et lokalt fjell med Molde i bakrunnen! Ærligheten ga rom for en god latter.
Vi ble ønsket velkommen av den nye stiftsdirektøren, Geir Skårland, før den nye biskopen i Stavanger, Tor Magne Nesvik, fikk ordet. Allerede fra start ble det klart at dette ikke skulle bli et stivt og høytidelig foredrag. Biskopen hadde en avslappet og varm stil som tidvis minnet mer om standup enn et tradisjonelt foredrag. Biskopens tilsyn var slett ikke så alvorlig som det hørtes ut!
Nesvågs visjon tok utgangspunkt i tre ord: Bibel, misjon og bønn. Bibelen er kanskje det nærmeste vi kommer et format tilpasset dagens korte oppmerksomhetsspenn, med små avsnitt og korte vers som kan leses, grunnes på og tas fram igjen. Bønn handler om å holde relasjonen til Gud levende, også når hverdagen fylles av alt vi gjerne vil gjøre, men ikke alltid prioriterer. Og kanskje er vi mer misjonerende enn vi selv tenker, ikke nødvendigvis gjennom store ord, men gjennom måten vi møter mennesker på. For biskopen handler det ikke nødvendigvis om å overtale noen til å tro, men om å nå mennesker som ikke identifiserer seg som troende, eller som har dårlige erfaringer med de vi jobber med.
Oppgaven vår er å være til stede, støtte, vekke nysgjerrighet og bety noe for mennesker, også når vi ikke har alle svarene. Vi trenger ikke alltid å overbevise noen eller få dem til å endre mening der og da. Kanskje kan vi heller hvile litt i måten vi møter andre på, og i at evangeliet også formidles gjennom handlinger og relasjoner. Biskopen snakket om å stå støtt på «Galapagos-fjellet», og møte mennesker med åpenhet. Det handler om å være tydelig på hva vi tror, uten å gjøre troen til et våpen i møte med andre.
Et av dagens sterkeste øyeblikk kom da biskopen ganske enkelt sa noe vi alle vet, at alle mennesker er skapt av Gud. Ordene ble lå i rommet, ingen lang forklaring eller rask overgang til neste punkt. I en verden preget av krig, vold og harde fronter traff det meg som en påminnelse om menneskeverdet og ansvaret vi har for hverandre. Jorden er skapt god og fantastisk, og vi har fått ansvar for å ta vare på den. Vi må snakke om håp i den tiden vi lever i, og gi rom for mysteriet og undringen, også når vi ikke kan forklare alt.
Biskopen sa også noe jeg gjerne vil ta med meg videre: Gud trenger ikke oss til å forsvare ham. Han viste til fortellingene om disiplene som tvilte etter Jesu død, og minnet oss om at tvil ikke nødvendigvis er farlig eller et tegn på at troen har gått i stykker. Tvil er en naturlig del av det å være menneske, også for mennesker som står tett på troen. Vi ser ikke hele bildet og har ikke Guds perspektiv. Kanskje kan vi derfor møte både vår egen og andres tvil med større raushet, i stedet for å skynde oss med å rydde den bort.
Diakoni, fattigdom og kirkens ansvar for mennesker som strever, var også en del av foredraget. Biskopen viste til Sosialistenes guide til Bibelen, skrevet av Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug, som en fantastisk bok å ha med seg i dette arbeidet. Diakonien kan ikke bare være diakonens ansvar, men noe hele kirken må ta på alvor – uansett fagstilling og oppgave. Det var noe med kombinasjonen av tydelig teologi, varme, humor og jordnært språk som gjorde at jeg kjente meg litt mer hjemme i Den norske kirke.
Så skulle vi synge sammen. Biskopen ønsket å synge Abide with Me om han kunne fortalte at de synger på Wembley, og som et-øyeblikks-fotballinteressert i sommer var jeg ikke vanskelig å be. Med biskopen ved keyboardet og ansatte som sang med, låt det nesten som om vi hadde øvd på forhånd. Det ble en varm og rørende avslutning på formiddagen, og budskapet var at vi kan formidle evangeliet gjennom måten vi er på, gjennom musikk og gjennom fortellingene om Jesus. Jeg hadde tårer i øynene og måtte frimodig takke og hilse på den nye biskopen. Tor Magne vigsles til biskop i Stavanger domkirke 22. november 2026, og ønskes alt godt i den viktige oppgaven som ligger foran ham fra Eigersund.
Etter dette fikk vi et innblikk i ungdommenes digitale verden med Tove Marie Sortland, rådgiver for kommunikasjon og samfunnskontakt. Hun snakket om unge og unge voksne, og om tegn til at flere søker det naturlige og langsomme: bøker, natur, mindre skjerm og et roligere tempo. Da hun spurte hvem som hadde TikTok, rakk jeg stolt opp hånden som en ung sjel i en 38-årings kropp. Sortland roste så med glimt i øyet dem som ikke hadde TikTok, blant annet fordi appen ikke er tillatt på Den norske kirkes arbeidstelefoner. Heldigvis har jeg en privattelefon, og en jobbtelefon der jeg holder med til Reels.
TikTok er en stor arena for unge, og det finnes både fint og inkluderende kristent innhold og innhold som kan være mer polariserende. Noe handler om hvordan kristne kvinner og menn «bør» være, med bibelvers brukt til å støtte bestemte idealer. Samtidig er ikke TikTok automatisk verre enn Instagram – mye handler om hva vi oppsøker, og hva algoritmene etter hvert serverer oss. Men når innholdsmengden er så stor, er det viktig at kirken forstår hvilke stemmer, idealer og fortellinger unge møter på nettet. Det er ikke nok å avfeie en plattform fordi vi selv ikke bruker den; vi må være nysgjerrige på hva som faktisk skjer der, og vite hvor vi kan søke råd når vi trenger mer kunnskap.
Tematikken om kunstig inteligens ble et tema, da dette er noe som brukes mer og mer både privat og i jobb sammenheng. Vi ble bedt om å gjøre dette på en mest mulig forsvarlig måte og være transparente på bruken. Så i den anledning vil jeg i åpenhetens navn dele at denne teksten er laget sammen me KI. Jeg rablet ivrig ned notater og detaljer fra dagen og tok med meg resten i hjernebarken. Jeg har så gitt et ufiltrert utkast av alt dette til ChatGPT og bedt om hjelp til å strukturere, og undersøke fakta - uten å miste min egen stemme og skriveglede. Etter flere forslag frem og tilbake, der vi har skrevet litt om hverandre, landet vi her. Som ambivalent bruker av KI, både som privatperson og kirkelig ansatt, tenker jeg på ressursbruk, sikkerhet, personvern, selvstendighet og hvor ekte formidlingen blir. Derfor spurte jeg like godt ChatGPT om en kommentar til dette:
«Jeg tror den viktigste forskjellen går mellom å bruke KI som en krykke og å bruke den som et verktøy. Det er sunt å være ambivalent. KI har reelle utfordringer knyttet til blant annet ressursbruk, sikkerhet, personvern og hvor mye av menneskets eget arbeid vi ønsker å overlate til teknologien. En god tommelfingerregel er å la mennesket eie både tanken og ansvaret: Bruk KI til å få ideer, rydde, stille spørsmål og oppdage ting – men les, vurder, og gjør teksten til din egen. Vær også åpen om bruken når det er relevant. Det er et godt utgangspunkt, selv om spørsmålene rundt KI langt fra er ferdig diskutert.»
Vi snakket også om tegn til økning i konfirmanter og unge voksne i enkelte sammenhenger. Kan det handle om at noen søker noe konkret og stabilt i en urolig tid – tro, Bibel, fellesskap og et språk for det som skjer i livet? Det er usikkert om det finnes ett svar, men det er verdt å være nysgjerrig på. Vi har noe å tilby, og må være klare til å ta imot dem med ulike erfaringer, spørsmål og behov, og ikke anta at alle ønsker det samme eller trenger å møte kirken på samme måte.
Dette krever samarbeid på tvers av fagområdene våre. Biskopens poeng om at diakoni ikke bare er diakonens ansvar, kan også overføres til arbeidet med barn og unge: Det er heller ikke bare kateketens eller menighetspedagogens ansvar. Trosopplæring og kirkelig undervisning og læring må få plass på stabsmøtene, sammen med diakoni, kommunikasjon, gudstjenesteliv og de andre delene av menighetens arbeid. Når vi kjenner hverandres fagområder, kan vi bruke kompetansen vår bedre og møte hele mennesket. Det handler ikke om at alle skal gjøre alt, men om at vi skal bære ansvaret sammen.
Dette ble tydelig i panelsamtalen «Sammen om de unge». Her ble det blant annet snakket om å gi ungdom reelle roller i "gudstjeneste- takeover" som prest, klokker, musiker eller kirketjener – og om å skape fellesskap der de unge blir sett, får bidra og opplever at de hører til. Da spørsmålet om hvordan man kan følge opp ungdommene etter konfirmasjonstiden, kom det et humoristisk forslag fra daglig leder på Nærbø om å bare bygge en kristen internatskole. Bak humoren lå likevel et viktig spørsmål: Hvordan sørger vi for at konfirmanttiden ikke blir et punktum, men en begynnelse på videre tilhørighet? Vi må se de unge, le sammen med dem og gi dem muligheter til å delta. Her kom det også en oppfordring om å «DELE DET UT» om uKirke 26. oktober.
Tove Marie Sortland i panelsamtale med ansatte i Riska menighet, Nærbø menighet og Vea menighet.
Bjarte Øen med et innstikk om kirkelig satsning på ungdom og ungevoksne i 2026.
Lunsjen fortjener nesten et eget avsnitt: Fantastisk mat, lange rekker med kaffekanner og mengder av dessert.
Barne- og ungdomsdiakon i Høyland og Sviland menigheter Jofrid Aarsland, og ny kirkeverge i Bjerkreim Solveig Ege Tengesdal.
Etter påfyll både på tallerkenen og i kaffekoppen var det klart for Karen Margrete E. Mestad og foredraget «Korleis ser me ulikt på gudstenester?». Hun presenterte sin forskning på hvordan prester praktiserer gudstjenesten forskjellig, og viste hvordan personlige vaner, teologi og forståelsen av kirkerommet kan påvirke måten gudstjenesten gjennomføres på.
Eksemplene var konkrete og til tider overraskende. Noen prester går helst inn i alterringen bare når det er nødvendig, mens andre bruker den som en naturlig del av gudstjenesten. Noen ønsker ikke skjermer i kirkerommet fordi de opplever at de bryter med symbolikken, mens andre ser dem som et nyttig hjelpemiddel. Noen unngår prekestolen fordi den kan oppleves som opphøyende, mens andre mener den løfter fram evangeliet og gir god kontakt med menigheten. Den samme handlingen kan altså forstås på ganske ulike måter, avhengig av hva man legger vekt på.
Også forberedelsene før gudstjenesten varierer. Noen prester kommer tidlig og trenger stillhet på sakristiet, mens andre ønsker bønn og samtale med dem som skal delta. Etter gudstjenesten er det heller ikke alle som har det samme behovet for sosial kontakt. En prest kan være tilbakeholden med kirkekaffe fordi lange samtaler med noen kan gjøre at de framstår som mer «innenfor» enn andre, mens en annen kan oppleve at prekenen har kostet så mye krefter at det sosiale overskuddet er brukt opp. Mestad skilte mellom en symbolsk logikk og en funksjonell logikk: Hva uttrykker handlingene og rommet, og hvordan fungerer de i praksis? Det ble en interessant påminnelse om at selv det som virker som små valg, kan romme både teologi, tradisjon og personlige erfaringer.
Jeg skal innrømme at det etter hvert ble litt snevert prestestoff for meg, men da jeg ble presentert et litt annet blikk fra en kollega så jeg hvordan dette kunne være relevant for flere. Gudstjenesten tilhører ikke bare presten; menigheten og alle som deltar, har også forventninger til hvordan ting skal være. Det er umulig å møte alle individuelle ønsker samtidig, og derfor må vi forstå hverandre og finne løsninger sammen. Kanskje handler det nettopp om å bli mer bevisst på hva vi gjør, hvorfor vi gjør det, og hvordan det oppleves for andre. Dagens nye fagord ble «ekklesiologi» – et ord jeg neppe hadde brukt i en vanlig samtale før denne dagen.
Merk: Biskopen og de øvrige foredragsholderne har ikke fått teksten til sitatsjekk, artikkelen gjengir derfor ikke nødvendigvis formuleringene ordrett.
Takk til Stavanger bispedømme for en inspirerende dag med faglig påfyll, latter, nye perspektiver og gode møter. Jeg dro hjem med mer å tenke på om tro og tvil, menneskeverd, ungdom, diakoni, gudstjenester og hvordan vi samarbeider på tvers av fagområdene våre. Det var fint å bli minnet om at vi ikke trenger å ha alle svarene, men at vi må være til stede for hverandre, våge å undre oss og dele håp. Vi skal fortsette å jobbe sammen for mer himmel på jord.