Luk 10, 21-24: I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»
Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.»
Det handler i dag om hva vi ser og hva vi ikke ser. For min egen del vet jeg ikke om jeg alltid ser det jeg burde se eller om jeg på en måte står i veien for meg selv fordi jeg har så mange motstridende følelser og mye indre uro.
Da jeg var ung kunne jeg gi bort alle sparepengene mine til noen jeg mente trengte pengene mer enn meg selv. Nå gjør jeg ikke det lenger. Men har jeg egentlig blitt klokere eller var jeg klokere før? Det er ikke alltid godt å vite når vi skal la hjertet bestemme og når fornuften skal bestemme.
I følge dagens tekst er det en fare for at vi kan bli for kloke, i alle fall når det handler om tro. Jødene og de skriftlærde som hevdet å vite mye om Gud så ikke at Jesus kom fra Gud og var Gud. Jesus sier vi trenger å se mer enn vi kan forklare logisk med hodet. Vi trenger å håpe og tro også.
Denne søndagen handler om troen på en treenig Gud, en Gud som viser seg for oss som Far, Sønn og Ånd.
Når trenger vi å se at Gud er vår far eller mor? En god forelder som kan gi råd og oppmuntre oss trenger vi alltid. Og vi trenger en som elsker oss mer enn vi elsker oss selv, en favn å krype inn i når livet går i stykker eller vi går i stykker, en som tar imot oss og legger armene sine rundt oss til vi er hele og sterke igjen. Vi trenger en som fikser det som er ødelagt, en som ikke bare reparerer, men skaper på nytt igjen. Dette kan vår himmelske Far. Men å ha vår himmelske Far som rollemodell for vårt eget foreldreskap er ikke alltid bare lett.
Paal Andre Grinderud er en forfatter som skriver en del kronikker i Aftenposten. En av kronikkene heter: «Dette bør du vite om min mor». Så forteller han om moren sin som alltid lurte på hvor hun skulle gå og som beveget seg forsiktig mellom husene for å prøve å unngå blikkene fra nabokjerringene som fråtset og spekulerte i skjebnen hennes. Grinderud ønsker å formidle at vi alle har vårt, mer eller mindre, og at det ikke er noen menneskelig forskjell på dem som strever med alkohol og rusmisbruk og de som er såkalt vellykka. Det handler om livets skjebne og noen ganger om valg som ikke kan endres.
Det vi dømmer andre for handler ofte like mye om det vi frykter i oss selv som det vi ser hos dem vi dømmer. Men når vi åpner oss for å se hverandre slik Gud ser oss, med en gudskapt verdi vi alle bærer i vårt indre og som ingen kan ta fra oss, da åpner vi også for å se Gud. For Gud tar gjerne plass i det minste, det innerste i oss, det vi kanskje skjuler for andre og tenker er verdiløst. Paal Andre Grinderud ville at vi ikke bare skulle se moren hans som en alkoholiker, men også som en leken, kjærlig og omsorgsfull mor.
Hva er det vi ser og hva er det vi ikke ser når vi ser hverandre? Hva vil vi se?
For å vise oss at vi kan se både på oss selv og hverandre med et nådig blikk, sendte Gud sin Sønn til jorden. Sønnen skulle lære oss å tro at det finnes en kjærlighet som står last og brast med oss. Han skulle vise oss at det finnes en kjærlighet som er sterkere enn alt, ja, som til og med er sterkere enn døden. Salige er de øynene som ser dette.
Disiplene til Jesus fikk erfare det da Jesus sendte dem ut to og to. Da de kom tilbake etter å ha fortalt andre om ham og bedt for folk som var syke, sa de at utrolige ting skjedde i det de nevnte Jesu navn. Vi kan også nevne Jesu navn når vi tenker på noen som strever eller når vi strever selv. For som barn av vår himmelske Far skal vi slippe å streve alene. Gud har sendt sin hellige ånd for å puste mot og kraft inn i livene våre.
Den hellige ånd sammenlignes ofte med vinden, eller med et pust. Det er godt å være så nær et annet menneske at vi kan kjenne dets pust. Å kjenne et lite barns pust mot kinnet, eller et annet kjært familiemedlem, det handler om at noen er ekstra nær. Og motsatt er det derfor også ekstra vondt når pusten til en vi er glad i ikke lenger kjennes.
Den hellige ånd er aktiv i dåpen vår. Da skaper hun et nytt liv i oss, et liv som strekker seg utover dette livet, et liv som takker ja til å la Guds pust virke gjennom oss. Kanskje kan vi tenke oss at vi tar imot Guds pust i dåpen og at Gud nå er i pusten vår.
Av og til kan vi sette oss ned og bare puste og tenke oss at vi puster inn og ut forenet med universets Gud. Kanskje er det lettest å få øye på Gud når vi lukker øynene og bare puster. Vi kan puste inn kraft og mot, og puste ut kraftløshet og bekymringer, vi kan puste inn glede og fred og puste ut frustrasjon og uro. Når vi puster slik, puster vi i det store rommet der det er plass til både oss og Gud.
Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.