Det er ikke alltid størrelsen det kommer an på, og selv de største trær begynner som små frø! I dag feirer vi såmannssøndag, og i dagens prekentekst er det nettopp frø og vekst som er i fokus. Og ikke et hvilket som helst frø, men sennepsfrøet. Sennepsfrøet er et veldig, veldig, veldig lite frø, stort sett ikke større enn én millimeter i diameter. Og man skulle kanskje tru at med et så lite frø som utgangspunkt vil heller ikke resultatet bli veldig imponerende. Men, det blir det faktisk. Om du noen gang reiser rundt i Israel og landene rundt om våren vil du fort legge merke til at nesten alle åpne områder er dekket av en gul, midjehøy plante. Og da mener jeg absolutt alle åpne områder. Dette er sennepsplanten. Her i Norge forbinder vi sennep med pølser i en barnebursdag, eller kanskje til og med noe litt eksklusivt og dyrt man kjøper for å kose seg, men i sine naturlige omgivelser den å regne som et ugress, og når den først får etablert seg, så blir du ikke kvitt den, uansett hva du gjør. Disiplene og de andre som hørte på Jesus hadde vokst opp med sennepsplanter over alt hvor de gikk og snudde seg, så når Jesus fortalte at Guds rike er som et sennepsfrø, så er det ikke noe fjernt eller ukjent bilde for de som hørte på den gangen, det var noe helt hverdagslig. Sånn var Jesus, han tok det vante og brukte det på uvante måter. Dermed kunne selv et lite ugressfrø bli et bilde på hvordan Guds rike sprer seg i verden, for for Jesus er ingen ting for små eller ubetydelige til at det ikke kan brukes til noe godt.
Sennepsfrøet er et fantastisk bilde på Guds rike. Det er ikke alltid så lett å få øye på frøene til Guds rike i alt kaoset verden byr på, og om vi skulle få øye på dem kan de rett og slett virker veldig små og usynlig, og på ingen måte i stand til å gjøre en forskjell eller endre verden. Men, så er det sånn med Guds rike at om selv om frøene er små, så har de en utrolig spirekraft, for de spirer på kraften fra Guds kjærlighet til alt det skapte. Og når de først får tak, da sprer de seg utover uten stans, og ingen kraft i verden kan hindre det fra å spre seg videre og dekke nye områder. Og Gudsrikefrøene, de finnes overalt, for Gud er en såmann som ikke sparer på frøa. Det største var Jesus selv, som akkurat som et frø ble lagt i jorda og som stod opp igjen for å spre et nytt liv ut over jorda, men også etter hans oppstandelse har frøene spredd seg med et stort tempo. Når vi blir døpt plantes det et lite gudsrikfrø i hver av oss, og når vi er med på å spre Guds rike på andre måter så spres det Gudsrikefrø som, som igjen sprer nye frø som fortsetter å spre seg utover. Når vi løfter opp de fattige, når vi gir fanger frihet og står opp for de undertrykte og nedslåtte. Men også i det helt hverdagslige. Et hvert smil, en god kommentar, enhver håndsrekning er et gudsrikefrø, alle ting som er med å bringe bare litt av Guds uendelige kjærlighet videre er et sånt lite frø. Alle de frøene ligger den samme spirekraften. Vi kan ikke alltid forklare hvordan det skjer, men vi kan stole på at Gud gir vekst uansett, slik Jesus fortalte om i den første liknelsen i dagens prekentekst.
Jeg liker å tenke at lignelsen sier noe om hvilke muligheter hver og en av oss bærer i oss: Små frø av glede, drømmer og håp. Ikke alle spirer, og ikke alle spirer til det vi tror eller håper de skal blir, men når de først får feste kan ingen kraft i verden holde dem tilbake. Profeten Jeremia fikk oppleve det. Som profet var han på mange måter utpekt som såmann for Gud, og det var ikke alltid like behagelig. Alt han sa ble ikke alltid godt tatt imot, men da han forsøkte å holde tilbake oppdaget han at det rett og slett ikke gikk. Uansett hvor hardt han prøvde så klarte han ikke å holde det inne. For Guds rike lar seg ikke stoppe, selv av såmannen.
Det er ikke alltid størrelsen det kommer an på når kommer til frø. Og når det kommer til Gudsrikefrø, så trenger ikke frøet være en vakker hageplante eller en spisbar nyttevekst for at det skal ha noen verdi. Gud kan bruke det vi har og det vi kan gi, uansett hvor smått og ubrukelig vi måtte tro det er. Gud kan bruke hele oss, også ugresset vårt. Og når det sprer kommer Guds rike litt nærmere hver eneste dag, når det brer seg ut over blir det litt mer kjærlighet i verden. Da tror jeg selv de strengeste hageeiere kan godta litt ugress i livet.