Å kjenne noen man ikke ser
Denne våren har jeg vært så heldig å få begynne på en videreutdanning, slik at jeg kan bli litt smartere og litt bedre til det jeg driver med. Forrige uke var første samling, og siden ting nå en gang er slik de er ble det gjort som en digital samling på zoom, hvor hovedmålet var å bli kjent med de vi skulle studere sammen med. Men, da jeg logget meg på ble jeg møtt av en vegg av initialer. For, dersom du ikke har prøvd det før, i disse programmene kan man velge om man vil skru på kamera, eller bare bruke lyd, litt som en telefon. Og dersom man velger å ikke bruke kamera kommer initialene dine opp på plassen der bildet skulle vært. Og jeg vet ikke med dere, men jeg syns ikke det er veldig lett å bli kjent med folk når jeg ikke kan se dem. Jeg kan høre stemmen ja, men hvem de er, hvordan de ser ut, alle de små tingene som gjør oss til oss, de går man glipp av. Og da er det utrolig vanskelig å bli kjent med noen.
I den første teksten Sissel leste i dag hørte vi fra da Moses fikk i oppdrag å gå til Farao for å kreve at israelittene skulle slippe ut av fangenskap, da han fikk møte Gud i en brennende tornebusk. Men Moses er skeptisk, hvordan skal israelittene forstå at det er deres Gud som har sendt Moses. Hvordan skal de kjenne ham igjen? Gud gir Moses noen kjennetegn. Han er fedrenes Gud, Abraham, Isak og Jakobs Gud. Han har kjent dem, og han har kjent forfedrene deres. Men dersom det ikke skulle være nok får Moses med seg noe nytt, noe israelittene aldri før har fått. Gud sender med Moses sitt eget navn, et navn bestående av fire hebraiske bokstaver. Yod, He, Wav, He. Det er ikke helt lett å oversette dette navnet, men i vår norske bibel finner vi den vanligste oversettelsen: «Jeg er den jeg er», eller enda kortere «jeg er». Gud er den som er, sånn helt grunnleggende. Navn er viktige når vi skal bli kjent med noen, det er nesten alltid det vi begynner med når vi skal introdusere oss selv for andre, en viktig del av identiteten vår, hvem vi er. Men samtidig er det bare det første skrittet. Selv om israelittene etter hvert ble mer kjent med Gud gjennom det han gjorde for dem, var det allikevel umulig for dem å komme helt innpå ham. Etter hvert ble det til og med tabu å uttale navnet hans, og til slutt gikk det i glemmeboka. Faktisk er vi fortsatt ikke sikre på hvordan det skal uttales, for hebraisk skrives uten vokaler, de ble bare overlevert muntlig.
«Gud er en fyr det kan være vanskelig å forstå» synger Di Derre i en av sangene sine. Gud er vanskelig å forstå, faktisk ville jeg hevde helt umulig. Gud er så ufattelig mye større enn det vi kan tenke oss. Hvordan kan vi som sitter her i dette lille hjørnet av universet begynne å forstå han som skapte det hele, som satte planeter og stjerner inn i sine baner, som gjorde naturlovene akkurat slik at det skulle være mulig for oss å bo her på denne steinklumpen midt i et stort, ugjestmildt univers. Hvordan kan vi forstå eller bli kjent med noe sånt, med noen som går så langt utenfor vår fatteevne.
«Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» skriver Johannes. Vi kan ikke forstå Gud selv, sånn er det bare. Men heldigvis har vi en Gud som vil bli forstått, som vil gjøre seg kjent. Vi har en Gud som hele tiden strekker seg ut mot oss. Prekenteksten i dag er fortsettelsen på den prekenteksten vi alltid leser første juledag. Johannes sitt juleevangelium må vel kunne sies å være det både det mest poetiske av dem, og også det mest dyptpløyende, for han ser på en måte bak stallen og høyet, og forteller oss hva som helt dypest skjer. Johannes forteller om Ordet, med stor O. Selve essensen av det å være, selve «jeg er», som er Gud, og som kommer til jorden som et lite barn og tar bolig iblant oss. Hele denne umuligheten, alt det vi ikke kan forstå får plass i dette lille barnet. Og slik, forteller Johannes oss i dagens prekentekst, kan vi endelig forstå hvem Gud er. Gud er ikke lenger en fjern ufattelig størrelse et sted ute i universet, han er her på jorden, som et barn, og etter hvert som en mann som går rundt slik vi gjør, som snakker, sover og spiser slik vi gjør. Etter alle solemerker et menneske, men samtidig, tror vi, fult ut Gud. Det er jo strengt tatt noe mindre ufattelig enn resten av det hele, men samtidig, syns i alle fall jeg, så er det mye lettere å forholde seg til. For det er ikke avhengig av at vi forstår det. Uansett hvor forvirret vi blir av det, så er det like sant. Jesus var et helt ekte menneske, som gikk her på jorda, på steder vi kan besøke. Gud har en så stor trang til å bli kjent med oss at når vi gang på gang rota det til, og til og med klarte å glemme navnet hans, så valgte han til slutt å komme til jorda selv, i en form vi kan forstå. Men samtidig er han den samme Gud som har vært med oss fra siden før skapelsen, den samme Gud som hadde snakket til Moses ut av tornebusken og sendte med ham navnet sitt slik at israelittene skulle kjenne ham igjen. Et navn også Jesus flere ganger brukte om seg selv. Nå er han her, i vår verden, i vår historie.
Det er ikke så lett å forholde seg til eller bli kjent med noen man ikke ser. Det var en stor lettelse da professoren til slutt ba alle om å skru på kameraene, slik at vi kunne se hverandre. Selv om det ikke var helt som å være i samme rom, hjalp det allikevel litt å se den man snakket med. Slik er det også med Gud, vi kan ikke virkelig begynne å forstå ham før vi møter ham ansikt til ansikt. Og i Jesus kan vi nettopp det, i Jesus får dette ufattelige en kropp og et ansikt vi kan forholde oss til. Da er det ikke så farlig vi kan forstå og ikke forstå. Vi kan fortsatt kjenne ham, og det er tross alt det viktigste.
Ære være Faderen, og Sønnen, og Den hellige ånd, som var er og blir, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen