Vi har så vidt rukket å ønske hverandre godt nytt år før vi hører nyheter om at kvikkleireskredet i Gjerdrum førte til at liv gikk tapt. Like etterpå hører vi om et angrep på demokratiet i USA, og selv om det ikke kom overraskende, håpet vi likevel ikke at det skulle skje. Vi leser om demonstranter i Hong Kong som står i fare for å få omgjort fengselsstraffen sin til en livslang straff fordi de blir sett på som trusler mot regimet. Livet og friheten trues mange steder på kloden. I tillegg kjemper vi en kamp mot Korona.
Henrik Syse spør i sin bok Ord i krise: «Hva kan og bør vi gjøre i møte med frykt og uoversiktlighet, og hvordan kan vi handle på en måte som er meningsfylt og byggende?»
Han spør dette spørsmålet i god tid før nyttår og årets hendelser, men svaret han gir er like aktuelt. Syse sier at vi kan kjempe, hver fra vårt ståsted, i tråd med den fornuft og de verdier vi har. Vi kan kjempe mot ensomhet ved å vise omsorg, vennlighet, interesse og innlevelse. Vi kan kjempe for verdiene vi tror på ved å fortsette å holde dem fram, gjenta dem for våre barn, som det står i 5.Mos.6,7 i Bibelen.
Det er èn ting vi har lært av en viss president disse fire årene, og det er gjentagelsens kraft. Når en setning blir gjentatt gang på gang, selv om den ikke er basert på fakta, begynner flere og flere å tro på den.
Vi har noe bedre å gjenta enn det som er gjentatt fra USA om valgfusk og konspirasjoner. Vi gjentar ikke det som skaper strid og splittelser mellom folk og nasjoner. Vi gjentar i stedet troen på hvert enkelt menneskes uendelige verdi. Vi gjentar troen på ytringsfrihet, likeverd, trosfrihet og solidaritet. Vi gjentar troen på kjærlighetens kraft til å forandre, og vi drømmer om at den uselviske kjærligheten må få større plass i verden.
Var det også dette Johannes drømte om da han hevet sin røst der ute i ødemarken? Han snakket ikke til steinene. Folk strømmet ut til ham for å høre hva han hadde å si. De trengte en stemme som ledet dem tilbake på de gode veiene og til det gode livet. De merket de hadde behov for noe eller noen som puffet dem i en god retning. De ville tro på rett og rettferdighet og var villige til å gjøre opp med seg selv for å komme dit. Søndagens tekst er hentet fra Markus,1,3-11:
En røst roper i ødemarken:
Rydd Herrens vei,
gjør hans stier rette!
Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»
Hvilke røster eller hva slags ord trenger vi å høre? Og hva består vår ødemark av?
En ødemark trenger ikke se ut som en ørken full av sand. Den kan være steinete eller bestå av ugjennomtrengelig villnis. For å komme gjennom villniset må det ryddes.
Johannes ropte at det skulle ryddes vei for Herren og at vi skulle gjøre hans stier rette. For nå kom han snart, han de hadde satt sitt håp til så lenge, Frelseren.
Her og nå ser vi kanskje på koronavaksinen som den store frelsen. Men hva trenger vi på sikt? Hva trenger vi for å ikke bli deprimerte av dårlige nyheter? Hva hjelper oss å holde fast i troen på oss selv, troen på mennesket, håpet for verden og de gode verdiene?
Røsten som ropte i ødemarken kom ikke med trøst, men med oppgaver. Den kom med oppfordring til å rydde opp og gjøre opp. Den fortalte at det finnes en vei videre, men at vi må være med å ta ansvar for å lage den veien. Vi må kjempe, som Syse sier, hver fra vårt ståsted.
Ikke før har røsten til Johannes stilnet, så kommer Han de ventet på. Han drar ut i ødemarken og møter Johannes og folk der de er. Han spør om å få bli døpt der, for der vil han starte sin gjerning. Og Johannes som ikke anså seg verdig til å være slaven hans engang (- for det var slaver som løste sandalremmene på andre -) blir bedt om å døpe ham. Og i det Jesus blir døpt lyder en annen røst. Det lyder en røst fra himmelen som bekrefter for alle at Jesus er Guds Sønn, den elskede, den Gud har sin glede i. Jesu tjeneste for oss og verden ble innledet med en stor kjærlighetserklæring.
Jeg tror vi i møte med dagens verden trenger begge disse røstene. Vi trenger både Johannes sin røst, røsten som ber oss om å gjøre det rette, og vi trenger røsten fra himmelen, som forteller oss at vi er elsket og verdifulle. Det å oppleve at vi er elsket som vi er gir oss et ønske om å bli bedre enn vi er. Vi får lyst til å gjøre opp, ta ansvar, stå for det vi tror på, vise vennlighet, kort sagt være et godt menneske. Og når vi ikke klarer det, når personlige eller jobbmessige drømmer faller i grus og livet ser ut som en ødemark, skal vi vite at Jesus først og fremst kom for å rydde vei for oss. Jesus kom for å løfte oss opp fra ensomhet, vekk fra skyld, skam og nedverdigelse og bort fra uverdighet. Jesus kan gi oss tilbake troen på oss selv, troen på at vi har betydning og er elsket.
Håpet om en bedre verden vokser jo større plass som ryddes til kjærligheten, Guds kjærlighet og vår egen. Det kan være en utfordrende oppgave å handle i kjærlighet, men det er en vei som bygger broer og som forsoner. Hat og splittelse fører bare til mer av samme sak. Situasjonen vår her og nå ser kanskje ut som den er full av ufremkommelig ødemark. Men himmelen står åpen over oss, veien fra Gud til oss og fra oss til Gud er ferdig rydda. Den kan vi bruke til å hente håp, mot og kraft slik at vi kan bevare troen på Guds kjærlighets forvandlende muligheter både i vårt eget liv og i verden.