Bryr du deg ikke om vi går under?
En vennegjeng er på båttur. Været er fint. Innsjøen ligger speilblank foran dem. Sola står høyt på himmelen. Alt i alt en ganske perfekt dag. De siste dagene har de møtt tusener av mennesker, så dette er et kjærkomment avbrekk fra mange dager med store folkemengder og mange møter. Sjefen selv ligger og sover, men det er ingen som vekker ham. Han trenger nok søvnen tenker de, og konsentrerer seg om å nyte dagen. Timene flyter sakte forbi mens de lar seg blåse av den slake vinden over mot den andre siden av sjøen som de så vidt kan ane der i det fjerne. Ingen av dem legger merke til skyene som samler seg bake dem eller de litt kraftigere vindkastene som av og til river i seilene. Ikke før et plutselig lysglimt og brak forkynner at stormen er rett over dem. Plutselig bryter helvete løs rundt dem. Sola er borte, erstattet av monsunregn. Vinden blåser plutselig orkan styrke og bølgene truer med å velte båten. Morroa er over. Midt i panikken kommer noen på at de kanskje må vekke sjefen. Helt han skal kunne gjøre med saken vet de ikke, men de må uansett vekke ham.
La oss gå litt ut av historien. Dere hørte hvordan Jesus stilnet stormen. Hvordan han truet stormen og hvordan han fikk bølgene til å stilne. Hva har denne historien å gjøre med klima?
Jesus var ikke ukjent med uvær. Og det var heller ikke noe veldig uvanlig at det kunne blåse opp brått og uventa i området rundt Gennesaretsjøen, der denne historien fant sted. Faktisk er det mest overraskende i dagens tekst at disiplene ser ut til å ha forsøkt å krysse sjøen rett over. Båtene de brukte var ikke laget for høye bølger, så de holdt seg stort sett langs kysten. Denne gangen gikk det heldigvis bra, og disiplene fikk en tilsynelatende sårt tiltrengt leksjon i sjømannskap. Men, de fikk også med seg noe langt viktigere. For Jesus gav dem også en leksjon i noe annet. En leksjon i hvem Jesus selv var.
Jesus truer stormen står det. Det kan bare være min fantasi som er på villspor, men jeg ser for meg en litt småirritert Jesus. Han har akkurat blitt vekket, han er fortsatt litt småtrøtt der han stirrer ut over kaoset rund ham. Og litt oppgitt ser han opp mot skyene og roper «ti stille»! Og det blir stille, dørgende stille. Greit nok, det står ikke at det skjedde slik i bibelen, men hadde det skjedd i dag, så tror jeg det kunne ha skjedd sånn. Disiplene blir stående måpende igjen mens Jesus går og legger seg bak i båten igjen.
Hva forteller dette oss om Jesus. Det forteller oss at Jesus er den som har kontroll. Det forteller oss at Jesus har kontroll over skaperverket, alt som finnes. Det forteller oss at Jesus er Gud, at Jesus er den samme som han som skapte alt som finnes.
I begynnelsen skapte Gud. Slik begynner Bibelen. I begynnelsen skapte Gud. Det er derfor vi kaller alt rundt oss for skaperverket. Fordi det er skapt. Bibelen sier ikke noe om hvordan Gud skapte, men det står at han skapte. Og skaperverket er svært. Hilde leste fra salmenes bok, en tekst som er godt over 2000 år gammel. For over 2000 år siden satt mennesker og så ut over alt, og de lurte på det samme som vi lurer på nå. Hva er vår plass i alt. Hvordan kan det ha seg at Gud har gitt oss, ja nettopp oss, ansvaret for det hele. For Gud har det. Det er det neste første som står i Bibelen. Gud ser ut over alt han har skapt, han konstaterer at det er godt, og så gir han menneskene ansvaret for å ta vare på alt det Gud har skapt. Vi skal være hans forvaltere. Vi er en del av skaperverket, men vi har fått en spesiell rolle i det.
Skaperverket er stort. Det var det menneskene for 2000 år siden prøvde å skrive noe om. Det kan virke nesten sprøtt at vi skal ha fått ansvaret for alt. Hvordan kan noe som helt vi gjør påvirke alt. Men, så hører vi stadig vekk at vi gjør nettopp det. Det kan virke nesten absurd. Hvordan kan det jeg gjør påvirke noe så stort som hele skaperverket. Men vi ser tegnene. Isen smelter, ørkenene kryper stadig fremover, mennesker lider under langvarig tørke og sult, havene stiger. Lista er lenger, og jeg tror de fleste av oss kan den ganske godt etter hvert. Og i møte med den lista så er det kanskje lett å tenke det samme. Hvordan kan jeg påvirke skaperverket, det er da alt for stort til at lille jeg kan gjøre noe.
Gud har satt oss til å ta vare på skaperverket, ikke til å styre det. Og han hadde ikke gjort det om ikke han trodde vi kunne få det til. Det er ikke opp til hver og en av oss å ordne skaperverket. Men det er opp til oss. Det er opp til oss å gjøre det vi kan for å forsøke å ta vare på det Gud har gitt oss. Hvorfor? Fordi mennesker lider, fordi vi kommer til å lide. Fordi det er godt. Det handler om å gjøre det vi kan, ikke tenke på alt det vi ikke kan. Og å strekke oss, litt lenger, stadig litt lenger. Ikke bare noen ganger, men alltid. Ved å la det gjennomsyre de valgene vi tar og måten vi lever på kan vi endre verden, da kan vi bli de forvalterne Gud vil vi skal være. Vi kan aldri bli som Jesus, som bare kunne be vinden om å legge seg. Men vi kan gjøre vår del. Vi kan være ansvarlige forvaltere.
Ære være Faderen, og Sønnen, og Den hellige ånd, som var, er og blir, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen