I dag skal vi være teologer. Vi skal studere nærmere noe av det mest grunnleggende i kristen tankegang om Gud, og om forholdet mellom Gud og mennesker. Jeg snakker om tanken om Treenigheten, og tanken om hvem Kristus er. Begge tankene ligger under teksten vår i dag, og begge brukes som begrunnelse for den enheten Jesus ber om for sine venner. I trosbekjennelsen vi skal lese om ikke lenge, bekjenner vi Den Treenige Gud sammen. Vi sier ”Jeg tror på Gud Fader,… Jeg tror på Guds Sønn,…” og ”Jeg tror på Den Hellige Ånd.” Disse ordene står også her bak meg, over hvert av vinduene i koret. Jeg tror. Trosbekjennelsen er en oppsummering av det vi tror på, men den er neimen ikke enkel. Vi omtaler Gud som tre personer, og vi beskriver hva de gjør, og hvem de er, og så insisterer vi på at Gud er én Gud.
Dagens tekst er en av flere hos Johannes hvor Jesus snakker til Gud som til sin far, altså som en annen enn seg selv. Samtidig sier han til sin Far at ”vi er ett”, og han bruker mange ulike vendinger for å uttrykke det: ”de var dine, og du gav meg dem”, ”nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg”, ”alt mitt er ditt”, og så videre. Altså: Samtidig som Jesus snakker til Gud som en annen enn seg selv, går han også ut fra at de er ”ett”.
Slik oppfattet disiplene det også. De hadde fulgt Jesus rundt på jorda og sett at han var noe helt uvanlig. De kom etter hvert til den konklusjonen at han nok var guddommelig. Men problemet deres var at det hadde de ikke lov til å tenke, for de var svært streng opplært til å tenke at Gud er én. Det var og er nettopp det som skiller en jøde fra alle de rundt, de som jo hadde guder for hver minste ting. Selve den jødiske trosbekjennelsen har det som kun én av to punkter. Den lyder slik: ”Hør Israel! Herren din Gud, Herren er én!” Det var utenkelig for en jøde å si noe annet, da stilte man seg utenfor jødedommen.
Disiplene kom i et dilemma De visste jo utmerket godt at Jesus var et menneske. De hadde sett ham spise, drikke, bade, sove. Sånne ting som mennesker gjør. Samtidig så de at Jesus gjorde og sa ting som bare Gud kunne si og gjøre. Hvem var han da? Og hvordan skulle de få dette til å stemme? For det er jo umulig! Observasjonen om at Jesus må være både Gud og menneske blir startpunktet; det er hva disiplene så og måtte forholde seg til, selv om de ikke kunne skjønne at det gikk an.
Opp gjennom historie har mennesker forsøkt å forstå hvordan forholdet mellom de tre personene i treenigheten fungerer, eller, sagt på en annen måte, hvordan Gud forholder seg til seg selv. En av disse svarene kommer fra klostervesenet, og de beskrev det slik:
I begynnelsen, lenge før eller egentlig utenom tid og rom slik vi kjenner dem, lever og virker Han som vi kjenner som Gud. Drivkraften i ham er kjærlighet. Ja, han er kjærlighet, står det i Bibelen. Men en som elsker må ha noen å elske. Gud må ha i seg både den som elsker og den som blir elsket. Og den bevegelsen som er kjærligheten mellom dem, den er så sterk at den er en egen person, ja, for Gud er kjærlighet. I Gud finnes den som elsker, den som elskes, og den som er og formidler kjærligheten mellom dem. Det lar seg ikke gjøre å tenke seg en som er kjærlighet uten å tenke seg en relasjon, et forhold, en bevegelse. Guds enhet må være annerledes enn den stillestående enheten i en kule. Den må være aktiv, levende og dynamisk, bevegelig og skapende. Slik tenkte de.
Selv dette ble for begrensende for Gud, sa de gamle. Gud selv er ikke stor nok til å kunne ha rom for all Guds kjærlighet. Gud kan ikke begrenses, ikke en gang av seg selv! Han fløt over! Det ble for mye! Guds kjærlighet sprengte grensene! Den ble til noe som ikke var Gud; den rant ut og ble til alt det som ble skapt, slik at Gud kunne få noe utenfor seg selv å elske. Noe helt annet, noe som kunne elske eller la være, som kunne bli i forholdet eller bryte ut av det.
Det er oss. Vi er et resultat av den Guds kjærlighet som rant over, sammen med alt det skapte, for at Gud skulle kunne ha noen å elske, elske med den samme, brennende og altomfattende kjærligheten som flyter frem og tilbake mellom Far, Sønn og Ånd. Slik tenkte de gamle.
Så skjedde det at menneskene mistet Gud, sin første kjærlighet, av syne. De gikk ut av forholdet, de slo opp. Eller de bare glemte. Og Gud sørget. Leser vi nøye i Det gamle testamentet, som er de eldste fortellingene om Gud, så ser vi at Gud blir sint, han blir sjalu, han blir frustrert og temperamentsfull til tider, og gjør til og med ting han angrer på, står det. Det er litt av en tanke! Etter hvert glemmer menneskene helt at Gud fins og at de er skapt av Guds kjærlighet. De glemmer sin første kjærlighet fullstendig.
Så bestemmer Gud seg for å forsøke på nytt. Formaninger og påbud hjalp ikke. Straff hjalp bare en liten stund. Løfter holdt ikke. Han måtte gjenopprette forholdet, ikke tvinge viljen sin gjennom. Han måtte komme til oss på en måte som vi kunne forstå og skjønne, som en av oss, bli vår venn og gjenerobre sin elskede. Gud lar seg bli menneske, i Jesus. Han er det disiplene ser på i dag og undres: ”Hvem er han egentlig?”
Det Jesus vil, er å gjenopprette enheten mellom Gud og mennesker, mellom Skaper og det skapte, den enheten som var der fra starten av. Det er det Jesus ber om i teksten i dag. Han ber om at vi som er elsket av ham, av Gud, skal få være ett, slik han og Far er ett; slik Far og Sønn er både den som elsker og den som elskes, og at vi skal ha en Ånd mellom oss som både er og formidler kjærligheten. Dette vil Gud at vi skal oppleve og være med i.
Vi møter invitasjonen på nytt og på nytt overalt hvor vi møter Gud: I Ordet hans, i dåpen og i nattverden, og i fellesskapet. Det er de stedene han selv har pekt ut. I våre avskygninger av den relasjonen som Gud har i seg selv, der møter vi ham. La oss ta med oss varmen av Guds enhet ut, så det kan føles at vi er ett med Ham som elsker.