Har dere hørt om Sherlock Holmes og Dr Watson som dro på en campingtur sammen? Etter et godt måltid la de seg for å sove. Noen timer senere, våknet Sherlock Holmes og dyttet til Dr. Watson.
«Watson, se opp og fortell meg hva du ser», sa Sherlock Holmes
Watson svarte: «Jeg ser millioner og billioner av stjerner.»
«Og hva forteller det deg?» spurte Sherlock Holmes.
Watson tenkte litt og svarte: «Astronomisk forteller det meg at det er millioner av galakser og sannsynligvis billioner av planeter. Astrologisk ser jeg at Saturn er i Leo. Historisk antar jeg at klokka er ca kvart over tre. Teologisk ser jeg at Gud er allmektig og at vi er små og ubetydelige. Meteorologisk mistenker jeg at vi vil ha en nydelig dag i morgen. Nå, fortell meg, hva forteller det deg?»
Sherlock Holmes svarte: «Watson, din idiot, noen har stjålet teltet vårt.»
Noen ganger gjør vi det mer komplisert enn det er. Watson var vant til å jobbe med Sherlock Holmes som observerte mer enn de fleste andre. Derfor svarte han sikkert slik i håp om at Sherlock Holmes ville bli imponert. Men denne gangen var det en mye mer grunnleggende observasjon Sherlock Holmes var ute etter.
Noen ganger ser vi ikke skogen for bare trær. Noen ganger er det vi leter etter rett foran øynene våre, men vi ser det ikke. Noen ganger er vi blinde for de mest opplagte ting. Andre ganger ser vi kanskje mer enn det er å se.
I dag handler teksten vår om at Jesus har mulighet til å åpne både øynene og hjertene våre slik at vi skjønner hvem han er. Han helbreder en mann som var født blind. Dette gjør Jesus på en sabbat. De som var vitner til helbredelsen observerte det som skjedde veldig forskjellig. Disiplene til Jesus, naboene til mannen, fariseerne, jødene og mannens egne foreldre forholdt seg alle forskjellig til dette underet. De så det samme, men om Sherlock Holmes hadde vært der og spurt hva det de så lærte dem, ville han fått mange ulike svar.
Disiplene var opptatt av hvem som hadde syndet, om det var mannen eller hans foreldre hans, - siden han var født blind. De så på mannen som et resultat av arv og miljø. Som mor så datter, som far så sønn. Dømmer vi hverandre ut fra bakgrunn? Eller klarer vi å møte alle mennesker med åpenhet og interesse?
Bruker vi våre foreldre og besteforeldre som unnskyldning for egen tilkortkommenhet? Siden oppveksten min var slik, er jeg blitt slik. Jeg kan ikke for det. Men det kan jeg jo. Jeg er ikke de som oppdro meg. Vi har alle anledning til å starte på nytt med blanke ark. Jesus viser oss i denne teksten at situasjonen vår uansett ikke er et resultat av Guds straff. Gud lar det ikke regne ekstra mye på meg eller deg. I stedet ønsker Gud å bruke våre lidelser til å åpenbare sin herlighet. Men det er krevende å åpne seg for forandringer, egne og andres. Slik var det også for naboene til mannen.
Naboene til den blinde mannen så på mannen som han som tigget. Deres syn på mannen var avhengig av hva de tidligere hadde sett.
Noen ganger har vi vanskelig for å tro at folk kan forandre seg. Vi fortsetter å se på dem og referere til dem i forhold til hvordan de var før. Men kanskje har de opplevd et indre eller ytre mirakel som har gitt dem helt nye muligheter. De har kommet videre mens vi selv sitter fast i gamle oppfatninger.
Men det var flere som så denne mannen bli helbredet i teksten vår. Fariseerne klarte ikke glede seg over at et mirakel hadde hendt i denne mannens liv. De var bare opptatt av at mirakelet hadde foregått på en sabbat.
Er vi mer opptatt av regler og bud enn av å gi plass til godhet, raushet og omsorg? Jesus selv var ikke opptatt av å sette budene ut av kraft. Men Jesus sa at sabbaten ble til for mennesket og ikke omvendt, og han satte kjærlighetsbudet først. Jesus setter mennesket i sentrum. Han vil gjerne kalle hver og en av oss frem for å ta plass i oss selv og i verden han har gitt oss. Hvem er vi hvis vi bidrar til å holde hverandre nede med regler som alle skal passe inn i?
De jødiske lederne som var vitne til mirakelet ville ikke tro på det. De prøvde å komme med en naturlig forklaring på det som hadde skjedd. De trodde først at mannen aldri hadde vært blind og kalte inn foreldrene til mannen for å spørre dem ut. Når de ikke kom noen vei med dette, endte de med å jage mannen ut av synagogen. Heller det enn å oppgi alle sine egne teorier og forklaringer om Gud. Kanskje var det stoltheten som holdt dem igjen?
Men de må ha hørt gjenklangen fra skapelsesfortellingen i mannens historie. De kjente skriftene godt. De kunne mye av Det gamle testamentet utenat. Så da mannen sa at Jesus formet leire og la det på øynene hans må de ha fått assosiasjoner til fortellingen om skapelsen av mennesket. Herren formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, står det i 1.Mos.2.
Hvis Jesus virkelig var Guds Sønn hadde de selv tatt grundig feil, men de hadde jo studert skriftene i årevis, hvordan kunne de ta feil?
Noen ganger er det lettere å tro på seg selv enn på Gud. Og mange vil tro, men får det ikke til. Kanskje har noen blitt skuffa enten over andre kristne, eller over at Gud tilsynelatende ikke har hørt deres bønner. Men vil vi egentlig ha en Gud vi kan forstå? Og det er stor forskjell på å ville tro og å ikke ville det. En offiser sa en gang til Jesus: «Jeg tror, hjelp min vantro.» Offiseren ville tro og fikk hjelp.
Foreldrene til mannen som var født blind, la oss se litt på dem og. De var redde for at jødene ville stenge dem ute fra synagogen om de bekjente at Jesus var Messias. Derfor ville de ikke svare på hvordan det var gått til at sønnen hadde fått synet igjen. I stedet sa de: «Han er gammel nok, spør ham selv».
Jeg kjenner jeg er litt skuffa over foreldrene. Hvorfor står de ikke opp for sønnen sin? Hvorfor lar de seg styre av frykt i stedet for kjærlighet?
Men kanskje er jeg ikke bedre selv. Jeg må spørre meg selv hvor ofte jeg har latt meg styre av frykt for å ikke skille meg ut eller fordi jeg er redd for sannheten.
Jeg vet ikke hvem jeg ville lignet mest på av de som så at denne mannen ble helbredet, kanskje ligner jeg på alle i tur og orden. Helst ville jeg ligne på mannen selv som vågde å se ikke bare med øynene, men også med hjertet, som turte ta imot Guds godhet og nyskapelse i livet sitt. Mannen forstod ikke alt om Jesus med en gang han heller. Det virker som han skjønte mer om Jesus jo mer han fortalte de skriftlærde om ham. I det han forsvarte sin erfaring overfor de skriftlærde, trodde han også mer og mer på sin egen historie. Kanskje det er derfor Jesus ber oss om å fortsette å fortelle hverandre og andre om ham. Det kan bidra til at vi både får eierskap over våre egne historier og at vi får noen nye åpenbaringer.
Uansett hva vi nå ser og ikke ser, finnes det en som ser oss og vet hva som kan hjelpe oss å åpne øyne og hjerter for verden og hverandre. Amen.