Det var natt.
Telefonen ringte i tretiden og det var politiet som ville ha tak i en prest. Jeg var presten. Det var bare det at budskapet jeg skulle overbringe denne natten skulle jeg gi til min egen ektemann som lå våken i senga og hørte hva jeg sa. Politiet skjønte plutselig at de burde funnet en annen prest og sa de hadde ringt feil. Like etterpå ringte søsteren til mannen min og sa at faren hans var død. Det kom likevel en prest. Og vi pratet utover natten, men jeg kan ikke huske noe av hva vi snakket om. Det var likevel godt at det kom noen og var sammen med oss helt til det grydde av dag. Slik var det ikke for Jesus den natten han ble forrådt av Judas. Da Judas gikk ut, tok Jesus med seg tre disipler til Getsemanehagen for å be. I Johannes evangeliet står det at Jesus først holdt en lang tale, men det kan jo også hende at Johannes bare plasserte den talen der som en samling Jesus-ord. Uansett, Jesu indre kamp om å gjøre det som ville bli best for andre og ikke det som var best for ham selv startet den natten Judas gikk ut. For Johannes ser det ut som om Jesus har vunnet kampen allerede, for han sier at Jesus ble forherliget i det Judas gikk. Men Jesus måtte først ta et valg. Han bønnfalt Gud om å få slippe det som ventet, men klarte likevel å si: «La din vilje skje».
Det var natt og disiplene sovnet i det Jesus kjempet sin tøffeste kamp.
Å si ja til lidelse, fornedrelse, skam og spott – hvorfor sier Johannes at Jesus ble herliggjort gjennom det? Judas svik førte til Jesu lidelse og død. Er det ikke litt bestialsk å si at Judas sitt dumme valg denne natten førte til at Jesus ble forherliget? Det er ingen tvil om at vi kan ære Jesus for hans villighet til å kjempe de kampene vi selv ikke orker å ta, og for å elske der vår kjærlighet for lengst tar slutt. Men likevel, - hvor ser Johannes herligheten i å bli forrådt? Hvor er den himmelske glansen i lidelsen?
Jeg vet ikke om noen av dere har kjent på følelsen av å bli forrådt. Det handler om å bli sviktet dypt av en vi har stolt på. De fleste av oss har uansett opplevd å gå gjennom noen tøffe tider som legger seg som et mørke over livet. Nettene våre kan bestå av mangel på mening eller de kan handle om mismot, om opplevelser av tap og mange andre ting. Vondest er det kanskje når vi opplever at vi selv svikter. Noen ganger tror vi at vi svikter mens vi egentlig er helt utslitte og ikke orker mer. Likevel har vi ikke raushet nok til å favne våre begrensinger, men fortsetter å kreve det umulige av oss selv. Eller det kan hende vi kommer i en situasjon der det er ekstra krevende å gjøre det riktige. Når vi ser tilbake kan vi lettere forstå oss selv og tilgi oss selv. Men når vi er midt oppi det gjør det bare vondt.
Dette med svik og kjærlighet er kompliserte greier. Det er ikke lett verken å elske eller å tilgi som Jesus. Men Jesus vet hvilke kamper vi kjemper med oss selv. Han vet hva våre fristelser og netter består av. Hans Børli har skrevet et nydelig dikt som heter Skaperen. I det diktet står det at Gud sa: «Bli lys» og det ble lys. Men selv sitter Gud i mørke, hos det skapte.
Hele diktet lyder slik:
Skaperen sa:
Bli lys! Og
det ble lys.
Men selv sitter han
i mørke
hos det skapte.
Lytter,
lik en blind
ved kanten av rislende åkrer
Famler med blinde hender
over skapningens ansikt
for å kjenne seg selv,
finne seg selv.
Jeg tror kanskje det er i dette mørket eller i disse nettene at vi kan få øye på Guds herlighet. Jeg tror ikke den herligheten stråler like skinnende om dagen. Vi ser den når vi trenger den mest. Presten som kom til oss den natten vi mistet svigerfar var et slags lys som hjalp oss gjennom krisa. Alle som kom til oss i dagene som fulgte var også som små lys som hjalp oss videre.
Jesus ber oss på en måte i teksten i dag om å være lys i hverandres netter, han ber oss om å elske hverandre slik han elsker oss. I praksis betyr det å sitte sammen med noen i deres mørke uansett hva det består av. Der finner vi også Gud. For Gud sitter i mørke, hos det skapte. Han vågde en gang å gå helt inn i det dypeste mørke da han sa ja til å bli forrådt og til å lide og dø. Men mørket klarte ikke overvinne lyset. Derfor kunne Johannes si at herligheten også var å finne i det Jesus ble løftet opp på korset. I bibelsk tradisjon er herlighet– doxa – det guddommelige lyset som omgir Gud. Og det gjør det hele tiden og til alle tider.
Dette gir håp for oss, om at det finnes lys også i våre mørke dager og netter. For Gud har vist at han kan gå de veiene vi selv ikke kan gå. Han kan både elske og tilgi der vi ikke kan det selv. Og han ber oss ikke om å gå hans vei. Han ber oss ikke om å dø for hverandre. Han sa vi ikke kunne gå den veien han selv gikk. Han ber oss i stedet om å leve og om å åpenbare hans kjærlighet i verden ved å elske hverandre mens vi lever. Fordi Gud elsker oss først og fyller oss med sin kjærlighet, kan vi elske hverandre. Selv om vår kjærlighet stadig kommer til kort, er det fint å dele lengselen etter mer kjærlighet i verden med Gud. Og det er en flott og stor utfordring å få et bud som handler om å elske andre slik Gud elsker oss. For Guds kjærlighet har oppstandelseskraft i seg. Guds kjærlighet finner nye veier der det før ikke var noen vei, nye muligheter der vi selv ikke ser noen, den snur natten til dag og den seirer over døden.
Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.