Vi har hørt tre tekster som alle handler om kampen mellom det gode og det onde.
I verden i dag kan det se ut som om det er det onde som vinner. Og det er ikke så rart, for tekstene våre forteller oss at det gode ofte er å finne i svakhet og sårbarhet. Det er derfor ikke så lett å få øye på kjærlighetens seire. Men Gud har enda ikke gitt opp troen på mennesket. Derfor kan ikke vi det heller. Vi må tro at verden kan bli et bedre sted – ett menneske av gangen.
Krigen i Ukraina får mange av oss til å spørre om vi mennesker aldri kommer lenger, om vi aldri kan lære at en krig kun har tapere og ingen vinnere. Det er lett å bli motløs i disse tider. Men vi vil ikke la motløshet ta overhånd. Vi vil vise verden og hverandre at det gode aldri gir seg. Bibelens sterkeste budskap er at kjærligheten skal stå igjen med seieren til slutt. Kjærlighet er den sterkeste kraften i forhold til å forandre oss mennesker til det bedre. Og Gud kan ikke slutte å elske. Derfor er det enda håp.
Kampen mellom det gode og onde skjer både utenfor oss og i oss. Hver dag kjemper vi egne kamper i forhold til det gode og det vonde. Noen ganger vinner det vonde. Vi sier eller gjør ting vi ikke mener. Eller vi unnlater å se eller gjøre noe der vi kan bidra til noe godt.
Andre dager trår vi til, vi strekker oss enda litt lenger enn vi trodde vi orka, vi klarer å holde igjen en bitende bemerkning, vi lar være å kjøpe noe vi ikke trenger av hensyn til miljøet, eller vi gir bort noe til noen som trenger det mer enn oss.
Til tross for at vi innimellom får til å si noe pent og gjøre noe hyggelig for noen er vi mennesker flinkere til å anklage oss selv enn til å tenke at vi er gode nok.
Paulus skrev han fikk en torn i kjødet, en greie som skulle minne ham på at han var et menneske slik at han ikke skulle bli hovmodig og glemme at han trengte Gud. På et eller annet mystisk vis fant han en ny type styrke i svakheten sin. For der møtte Gud ham. Er det sånn for oss også? Er det i det knuste og i sårene at Gud kommer til oss? Og er det langs denne veien vi kalles til å følge etter ham?
Efeserbrevet ber oss leve et liv som er verdig det kall vi har fått. Vi blir bedt om å leve et liv ala det Jesus levde. Det betyr at vi som Jesu etterfølgere ikke søker status, styrke og stolthet, men i stedet søker mildhet, ydmykhet og storsinn. «Kle dere i det nye mennesket» oppfordrer Paulus oss til.
I den ene teksten vi hørte i dag, handlet det om Josva som stod i skitne klær, men som fikk nye klær av Gud. Josva var en profet som hadde vært med under gjenoppbygging av landet etter at folket ble ført tilbake til sitt eget land fra fangenskapet i Babylon. Josva hadde feila og Satan som i denne teksten er anklageren er flink til å spille på Josvas dårlige samvittighet. Han plukket fram alt Josva hadde mislyktes i. Men Gud refset Satan og sa at Josva var hel ved. Gud sa Til Josva: «Se, jeg tar bort din skyld og kler deg i festklær.»
Satan ser en mann i skitne klær, en som har feila. Gud ser hel ved, og kler Josva i en festdrakt. Satan fordømmer. Gud tilgir. Satan peker på alt Josva mangler. Gud ser alt det gode som er der. Teksten viser oss at der vi selv ikke strekker til, der gir Gud oss det vi mangler. Satan vil fordømme oss, Gud vil oppvurdere, gi oss verdi. Tenk om vi kunne se på oss selv og hverandre med Guds blikk og ikke Satans blikk. Bare det ville være en seier for kjærligheten.
I Lukas-teksten forbereder Jesus disiplene på en stor kamp som venter. Han forteller at han skal lide og dø, noe som for dem vil fortone seg helt meningsløst. Han forteller at de kommer til å svikte og gi opp, men at han vil be for dem. Og senere, når de finner motet igjen, skal de styrke og oppmuntre hverandre. Han maler et stort bilde for dem, forteller dem om dagen det gode har vunnet sin endelige seier, dagen alle ser fram mot, dagen de blir gitt full tillit av Gud selv og får sitte på tolv troner. De trenger å få tegnet et større bilde av kjærlighetens seier til slutt slik at det som venter rundt hjørnet ikke skal knekke dem helt.
Peter blir forberedt på at han skal svikte, men han får også vite at Jesus ber for ham. Jesus sier i teksten at han vet om Peters svikt, men at han likevel kommer til å bruke ham til å sette mot i de andre senere.
Peter vil erfare det som Paulus fikk erfare, nemlig at når han er svak, da er han sterk. For Gud kan bruke vår svakhet til en ny type styrke. «I svakhet fremmer du ditt verk» skal vi synge i nattverdssalmen i dag. Dette er jo litt bakvendtland og ikke umiddelbart lett å forstå. Men jeg har selv erfart at når jeg kommer til Gud med svakheten min, kan Gud vende den til noe godt. For Gud ser ikke på meg som svak, men han ser på meg som sitt elskede barn. Jeg ser begrensningene mine, Gud ser mulighetene mine. Jeg dømmer meg selv. Gud tilgir meg. Dette gir meg motivasjon til både å si ja til Gud og til å være mer åpen for det mennesker rundt meg trenger.
Men kanskje dette med at nåden er nok for oss også betyr at det nettopp er i det sårbare rommet at Gud møter oss. For vi tror jo på en Gud med sår. Jesaja profeter om en som ikke ble regnet for noe særlig, en som bar våre sykdommer og smerter, en som ble knust for våre synder – «ved hans sår ble vi helbredet.» står det i Jes. 53,5.
Jostein Ørum skriver slik i andaktsboken som heter «Telle dager»: «I sår og arr ser vi hvem Gud er, han som har bøyd seg ned til menneskenes høyde – og lavere – for å dele smertene.»
Nattverdmåltidet er en stadig påminnelse om Gud som tømte ut sin kjærlighet til oss, som gav avkall på alt for å gi oss del i alt, som bøyde seg ned for at vi skulle få se inn i verdens ømmeste, milde, gode blikk. Han møter oss ofte når vi er på vårt mest sårbare. Han kommer for å bygge oss opp igjen, gi oss nye klær og vise oss at det går en vei videre, også etter egne svik og nederlag. Han ber for oss og kaller oss stadig tilbake til sin kjærlighet. Jostein Ørum skriver at den vil følge oss hvor vi enn går. «Den vil følge oss inn i mørket, mellom trærne i Getsemane, gjennom øversteprestens hus og til verdens ende. Den følger gjennom alle svik som måtte komme.»