Dagens prekentekst finner du her
I den palestinske byen Nablus på vestbredden ligger det en stor, gresk-ortodoks kirke, viet til den Hellige Fotini. Kirken i seg selv er faktisk ikke så veldig gammel. Den stod ferdig i 2007, men det har vært mange andre kirker på dette stedet før. Innenfor dørene møtes du av et overveldende sammensurium av ikoner, røkelse og lamper. Om du er heldig, så klarer du å trekke øynene dine bort fra alt det glitrende og lysende, og få øye på en liten trapp som går ned på siden av alteret. Trappen er trang og bratt, men om du tar den, kommer du ned i et lite rom under bakken. Det er ganske lavt under taket, og veggene er grå. Kontrasten til rommet over kunne nesten ikke vært større. Midt i dette ganske enkle, nakne rommet finner man selve grunnen til at denne store kirken ble bygget her, midt i det overveldende muslimske Nablus. En enkel brønn.
På Jesu tid lå den lille byen Sykar innenfor grensene til dagens Nablus, og dagens Vestbredden var kjent som Samaria. Det er i denne settingen dagens evangelietekst finner sted.
Samaria! Ikke et spesielt blivende sted for en jøde på Jesu tid. Samaritanene og jødene hadde vært i tottene på hverandre i flere hundre år, og det hele hadde toppet seg litt over hundre år før Jesu tid, da en jødisk hærfører brant det samaritanske tempelet på Gerisimfjellet til grunnen. Hvem var egentlig samaritanene spør du kanskje? Det er ikke helt enkelt å gi et godt svar, men den vanligste antagelsen var at samaritanene var etterkommerne etter de jødene som var blitt igjen i Israel under det store babylonske eksilet, og som hadde giftet seg med andre folkeslag, noe som etter jødisk lov var forbudt. Det hjalp ikke at samaritanene bestemte seg for å bygge et rivaliserende tempel til det i Jerusalem, og da de forkastet alle de jødiske skriftene, med unntak av mosebøkene, var tusen og ett ute!
Evangelisten forteller oss at Jesus måtte reise gjennom Samaria, og det er i seg selv en pussig ting å hevde. De fleste jøder ville nemlig ikke reist gjennom Samaria, men heller ta den lengre veien over på østsiden av Jordanelven, og dra opp gjennom dagens Jordan. Så når Johannes forteller oss at Jesus måtte reise gjennom Samaria ligger det noe dypere bak, noe annet enn geografi og reiseruter. Jesus reiser ikke gjennom Samaria for å komme raskest mulig frem, han har noen han må møte på veien.
Møtet mellom Jesus og den samaritanske kvinnen er på den ene siden utrolig hverdagslig. Det er stor kontrast mellom Jesus dåp, som kommer rett før dagens tekst, med himmelen som åpnet seg og Guds stemme som ljomet fra det høye, og denne varme dagen i småbyen Sykar. En sliten reisende som ber om vann for å slukke tørsten. På den andre siden er det alt annet enn hverdagslig. Jesus, en jødisk mann, snakker med en fremmed kvinne. Det i seg selv ville vært nok til å skape reaksjoner, men ikke nok med det. Kvinnen er samaritaner. Som vi alt har fastslått var forholdet mellom hennes folkeslag og jødene ikke akkurat verdens beste. Og samtalen dreier raskt over fra det alminnelige vannet dypt der nede i brønnen, til noe helt annet, noe som stikker langt, langt dypere. For etter å ha spurt kvinnen om vann snur Jesus hele samtalen og hevder at egentlig er det hun som burde be ham om vann.
Kvinnen blir nysgjerrig. Hvordan skal Jesus få tak i dette vannet? Brønnen er dyp, veldig dyp faktisk. Jesus har ikke noe å trekke opp vannet med, og ikke nok med det, ba ikke han nettopp henne om noe å drikke? Og hva skal dette med levende vann bety? Akkurat her tror jeg kanskje Jesus og kvinnen snakker litt forbi hverandre. Du kan nesten høre tankegangen hennes: Vann som gjør at du aldri blir tørst igjen? Det høres da utrolig praktisk ut! Tenk å slippe å dra ut for å hente vann!
Samtalen skifter retning nok en gang. Jesus ber kvinnen hente mannen sin. Det er nesten så man kan høre kvinnen krympe seg når hun svarer. Plutselig har denne fremmede jøden gått rett inn i det svarteste, mørkeste dyp av den skammen hun bærer på. Grunnen til at hun er ute for å hente vann nå, midt på dagen, midt i solsteiken, og ikke på morgenen eller kvelden da det ville vært fult av andre kvinner ved brønnen. Men Jesus dømmer henne ikke, han gir seg ikke til å belære henne. Faktisk, så nevner han det ikke med et eneste ord videre. Det er nesten som han har kledd henne fullstendig naken, i overført betydning. Og når hun står der foran Jesus, med hele livet lagt bart fremfor denne fremmede jøden. All hennes sorg, alle hennes skam, alt det som har gått skeis. Et liv som en utstøtt blant de utstøtte, da er det som om noe løsner. Når kvinnen ikke lenger har noe å skjule når endelig samtalen inn til det aller dypeste i henne. Først da klarer hun å møte Jesus som en likemann. Når han ser henne, og ikke det hun har gjort, settes hun fri.
Diskusjonen som følger kan virke nesten litt triviell. Hvilken fjelltopp er det man skal be på? Men den går inn på en dyp lengsel i kvinnen. Hvor er Gud å finne? Kanskje er det ikke så urimelig å tenke seg at denne kvinnen må ha følt at Gud var langt borte. Selv når hun dag ut og dag inn gikk rundt i skyggen av det samaritanske tempelet, i skyggen av det stedet der hun hadde lært siden hun var barn at Gud var å finne, så klarte hun ikke å se ham. Det var så alt for mye som lå foran, så alt for mye som sperret. Men i møtet med Jesus blir alt dette strippet bort. Hun får se at Gud ikke bor på en fjelltopp, Gud er ikke fjern. Faktisk, i dette øyeblikk sitter han der, ved brønnen, og ber om å få litt vann å drikke, så han kan slukke tørsten etter den lange reisen.
Gud møter oss der vi er, midt i hverdagen, midt i livet. Ikke bare som den fjerne herskeren der oppe på fjelltoppen, men helt nært, helt tett på. Og Gud møter oss som hele mennesker. Ingen av oss er glansbilder, men det er greit. Gud ser det, han ser alt det vi helst vil hjemme bort, stuet i en mørk krok og helst glemme. Men han ser ikke bare det. Han ser forbi det inn til selve kjernene av oss, inn til selve mennesket. Og der setter han oss fri. Profeten Jesasja ropte det ut mange hundre år før Jesus møtte kvinnen: «Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis!» Gud har ingen prestasjonskrav, ingen konkurranse. Det eneste du trenger er å spørre. Det eneste du må være forberedt på er at i møte med den hellige, allmektige Gud, i møte med den slitne vandreren ved brønnen vil du bli avslørt, strippet ned til beinet. Og når det har skjedd, da står du igjen som et helt menneske, fylt med levende vann helt til randen.