Livet er så innmari skjørt
Endelig er vi samlet for å feire påske igjen, helt fysisk, helt på ordentlig. De to siste årene har vært ganske spesielle, og det har ikke vært det samme å stå her i en tom kirke to-tre uker før den faktiske påsken for å spille inn andakter. Det er noe ved det å møtes, det å være sammen med andre om det vi feirer som gjør det til noe helt eget. Påskemysteriet er for stort til å feires alene. Derfor er det godt at vi endelig kan komme sammen igjen. Og selv om koronaen fortsatt er iblant oss, noe stemmen min kanskje bærer litt preg av i dag, så er livet på mange måter på vei tilbake til det normale. Vi kan samles, naturen er i ferd med å våkne til liv. Alt er ved det normale. Og samtidig ikke, for samtidig med at vi er her i Svelvik kirke lider mennesker ikke så alt for langt herfra under en meningsløs og grusom krig. Denne påska preges både over gleden over det nye livet som står opp, og over sorgen og fortvilelsen over døden som fortsatt er så altfor virkelig. Slik var det kanskje også for 2000 år siden? Vi synger høytidsverset på nr 193 – Han er oppstanden store bud.
«Livet er så innmari skjørt». Denne setningen hører vi ofte når noen opplever et brått dødsfall, eller kommer i en situasjon som raskt kunne kostet noen livet. «Livet er så innmari skjørt, før du aner det kan det være over». Selv om de nok ikke brukte disse ordene, så tror jeg kanskje at Jesu disipler følte på noe av dette påsken for nesten 2000 år siden. Alt hadde jo tilsynelatende gått strålende. De siste tre årene hadde de reist sammen med Jesus rundt Judea og Galilea. De hadde sett Jesus gjøre det umulige, helbrede folk som etter alle solemerker skulle vært døde, ja til og med noen som var det! Han hadde drevet ut onde ånder, de hadde sett ham sette skriftlærde og fariseere fast i deres egne ord. De hadde til og med reist til Samaria og Dekapolislandet, hedenske områder, og forkynt og sett mennesker vende seg om til Gud. Denne påsken begynte med intet mindre enn et triumfopptog. Som vanlig hadde de reist opp til Jerusalem for å delta i påskehøytiden der. Men denne gangen var annerledes. Jesus hadde ridd inn i Jerusalem i et stort opptog og folket hadde hyllet ham som en ny konge. Han hadde til og med jaget ut alle de som drev svindel og bedrag oppe på tempelplassen, slik de hadde snakket om så mange ganger at noen burde gjøre. De var rett og slett på topp. Joa, Romerne var nok ikke så fornøyd, men hva kunne de egentlig gjøre? De hadde jo hele byen på sin side. Og så kom skjærtorsdagen. De hadde samlet seg til påskemåltid, slik de pleide, de hadde delt vin og brød. Og etterpå hadde de gått ut for å be i en hage ikke langt unna. Og der ble de møtt av soldater. Jesus ble arrestert, og samme morgen ble han dømt til døden. Folkemengden som hadde hyllet ham ropte nå korsfest, korsfest. Innen fredagen var omme var Jesus død, korsfestet som en forbryter, som en slave som hadde gjort opprør mot sine mestre. Alt hadde snudd så innmari fort. Livet er så innmari skjørt, før du vet det kan det være over. Døden hadde plutselig brutt inn, og nå var alt de hadde jobbet for lagt øde. Plutselig virket Gud veldig langt borte.
Livet er skjørt, og dødens makt er aldri langt unna. Jeg tror de fleste av oss har blitt litt ekstra klar over det de siste årene. De siste to årene har verden vært i pandemiens vold, og vi har hørt historie etter historie om hvordan koronaen har rammet familier og lokalsamfunn. Og når koronaen endelig hadde begynt å miste sin kraft, så bryter det ut krig en kort flytur herfra. Nok en gang strømmer mennesker på flukt over grensene våre, mennesker med et uttrykk i øynene bare den som har vært vitne til krigens grusomheter kan ha. Og også her lokalt har vi merket hvordan døden plutselig kan ramme et lokalsamfunn. Jeg tror ikke det er mange av oss som noen gang vil glemme mandagen i desember da det brant ute på Sand, og alt det som fulgte etter. Noen ganger, når man ser på verden, kan det være vanskelig å hvor Gud er i det hele. Men han er her, alltid, i det stille, og han puster fortsatt liv inn i verden.
Jeg vet ikke sikkert hvordan Maria Magdalena følte det da hun gikk ut til graven den dagen, men jeg kan gjette at også for henne føltes døden plutselig veldig nær. Kanskje visste hun egentlig ikke hvor hun skulle, kanskje bar beina henne ut dit, til graven, for å få det bekreftet en gang til. Han var faktisk død, borte. Hun skulle aldri mer høre stemmen hans. Men når hun kommer til graven, så er graven åpen. Og ikke bare det, den er tom! Panikken griper henne, hun løper tilbake til byen, hun finner Peter og en av de andre disiplene, og sammen løper de ut til graven. Og ja, den er definitivt tom. Bibelen forteller at Peter og den andre så, trodde og gikk hjem. Egentlig en litt tam respons på det som var skjedd. Men Maria blir værende forteller teksten videre, etter vår prekentekst, og der i hagen får hun møte ham igjen. Plutselig står Jesus der, og kanskje forstår hun endelig da at det faktisk er sant. Han er ikke død! Døden har tapt, livet har seiret. Gud var ikke borte!
Livet er skjørt, men påskedagen forteller oss også at livet er så utrolig, forbaska seigt, så utrolig motstandsdyktig. Uansett hva døden kaster på det, uansett hva slags sjofle triks og ufine knep døden prøver å overvinne det med, så finner livet alltid en måte å stable seg på beina igjen. Av og til kan det være vanskelig å se, men under snøen venter frøene på å spire igjen. Vi ser det i alle de som har kastet fra seg alt de har i hendene for å dra å hjelpe flyktninger på grensen mellom Ukraina og nabolandene. I hvordan lokalsamfunn over hele Norge har slått seg sammen for å ta imot de som har flyktet, noen steder like mange eller til og med flere enn de som alt bor der. I hvordan lokalsamfunnet her i Svelvik sto sammen i jula i fjor, selv om sorgen og sjokket av og til virket helt overveldende. Livet finner alltid en vei. Gud er der, og han lar ikke døden vinne.
For et par dager siden kom jeg over noen bilder på Twitter som på mange måter ble et symbol på alt dette for meg. En krigsfotograf på oppdrag i en landsby et sted øst i Ukraina hadde fanget bilde av en stork som hadde begynt å bygge redet sitt i ei pipe. Antakeligvis den samme pipa som den alltid holdt til i, år etter år. Men en ting var annerledes i år, huset pipa var festet til var utbombet. Men det stanset ikke storken. Den bygget, og gjorde seg klar for å ønske nytt liv velkommen. Livet lar seg ikke stanse, det finner alltid en vei. Døden har ikke siste ordet, uansett hvordan den raser og ødelegger. Graven var tom, livet fant en vei. Gud lar ikke døden ta for seg av det han har skapt, han velger heller å inn i kampen, og han kommer seirende ut. Det er derfor vi er her, i kirken, søndag etter søndag. For å minne hverandre på at livet vant. Døden har tapt. Og det er derfor vi samles her når livet virker for skjørt, når dødens makt virker for stor. Fordi her lever fortellingen om ham som overvant døden for oss. Her lever budskapet om livet om ikke lar seg overvinne, uansett. Det finner alltid en vei. Gud finner alltid en vei.
Våre liv er skjøre, det tror jeg de fleste av oss etter hvert er klar over. Men Livet, med stor L, det er den mest standhaftige vi har. Jeg tror ikke disiplene den gangen for 2000 år siden forstod så mye av hva det de opplevde den søndagen egentlig innebar. Og jeg er ikke så sikker på at vi forstår hva det egentlig innebar. Men, jeg er sikker på at det som skjedde den påskemorgenen for 2000 år siden var starten på noe helt nytt, noe som fortsatt påvirker oss. Livet er skjørt, men ikke søren om døden skal vinne av den grunn. Ikke når Gud har et ord med i laget.
Ære være Faderen, og Sønnen, og Den hellige ånd, som var er og blir, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen