Elisabet Kongsbakk
Jeg VIL skrive om håp. Den trassige varme troen på positiv endring, selv når det ser som mørkest ut. Men egentlig - har jeg gitt opp å håpe. På at vi mennesker klarer å fikse den pandemiske, febersyke vakre blågrønne kloden.
“Voksne fortsetter stadig å si at vi skylder å gi de unge håp. Men jeg vil ikke ha deres håp, at dere er håpefulle. Jeg vil at dere skal ha panikk. Jeg vil at dere kjenner på min daglige frykt. Jeg ønsker handling. Jeg vil at dere handler som i en krise. Gå til aksjon som om huset brenner, for det gjør det!» Greta Thunberg
Vi liker å tro at verdier og holdninger styrer våre handlinger. Men ofte lever vi i det forskere kaller «kognitiv dissonans». Det ubehaget som oppstår når vi handler på måter som vi har kunnskap om, er feil. Vi omdefinerer summen av våre hverdagsvalg så de ikke «blir så ille likevel». Det demper ubehaget. Vi kildesorterer jo, spiser mindre kjøtt, og bil nummer to er elektrisk. Dessuten: Det spiller ingen rolle hva lille Norge gjør!
Fornuftsstridig nok. Jeg eier et HÅP. Et trassig håp jeg glimtvis får øye på, og jevnlig opplever kraften i. Et håp her og nå – og på tross av. Det håpet har røtter i Guds hage. Jeg var så heldig å få troen på den treenige Gud i gave som barn. Jeg takker for at jeg fortsatt får romme troen i hjertet, som forståelsesramme for livet. Tro, avledet av det norrøne trǫð, betyr opptråkket sted, vei eller land. Kanskje var det mormors bønner som åpnet vei i meg?
Tro er mer enn tankemessig søken og undring over livets store spørsmål. Tro er også å handle, øve og erfare. Martin Luther skal ha sagt: «Om jeg visste at verden gikk under i morgen, ville jeg likevel gå ut i min hage og plante et epletre i dag.» Troens fellesskap består av mennesker fra alle verdenshjørner, som gjennom levd hverdagsliv lengter etter å bidra med sine krefter og evner. Som ber om at våre små livshistorier veves inn i en meningsbærende større sammenheng. Som ber om mot til oppbrudd, og om kraftfullt håp.
Men er ikke det utopi? Kristen tro er jo langt fra «quick-fix». Bønn tar ikke bort krenkelser og overgrep, naturødeleggelse og klimasorg. Å gi av våre penger fjerner ikke smerten i krig og desperat nød. Tro fjerner ikke egoisme og gir ikke svar på «hvorfor». Men troens øyne kan se en åpen dør. Vi har et DU å gå til med våre rop. Og i den gamle boka lyser en håpefull bønn:
«Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige, og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror.» Paulus’ brev til efeserne 1, 18-19.