Man kan lett kjenne på håpløshet, fortvilelse og handlingslammelse. Det er naturlig å spørre hvor er Gud i dette. Ja, hvor er Gud i dette? Hvorfor tillater han at uskyldige mennesker lider på grunn av diktatorers galskap og ondskap? At dagens barn må arve en jord som er sterkt skadet av min generasjons manglende vilje til å ta på alvor signaler om klimaendringer med alvorlige konsekvenser og de samme barn må leve med disse konsekvensene i framtiden og at i dag er det mennesker som har bidratt minst til klimakrisen som lider mest av det?
Dette er urettferdig og spørsmålet om hvor Gud er i dette finnes det ikke noe enkelt svar på.
Men, noe vet jeg. At Gud tåler at vi stiller spørsmål og også at vi er sinte på ham! Jeg vet også at de menneskene som nå forlater sine vante og trygge tilværelse i Ukraina, de er våre medmennesker, de er ikke et tall i statistikken. De har navn, de heter kanskje Svetlana, Oleg, Anastasia, Igor, Julia, Ivan osv. (vanlige navn i Ukraina ifølge Google).
Flyktningene fra Syria som allerede er her i landet, heter: Samuel, Muhammed, Maryam, Fatima og andre.
De er altså våre medmennesker med navn. Jeg vet også at Gud har skapt dem som han skapte meg og alles oss her i Norge. De er like dyrebare for Ham som vi er. Disse menneskene er vår neste som Bibelen sier. For noen år siden sa en dansk teolog at flyktninger fra Midt -Østen ikke var hennes neste. For å si det folkelig var hun her temmelig «på jordet». Nestekjærligheten som Jesus snakker begrenser seg ikke til de nærmeste eller til folkegruppen vi selv tilhører. Den gjelder alle.
Ja, vi kan få rase mot Gud, hvorfor skjer dette som vi ser på skjermene om dagen?
Samtidig kan vi huske på at vi Guds hender og føtter i dagens verden. Det kan gi oss kraft og mot til å handle. Vi kan handle med å vise nestekjærlighet til de som kommer, åpner våre dører og hjerterom, gi penger og be for den som lider. Dette betyr mer enn vi ofte tror!
Så la oss be Gud om kraft og mot til å handle.