Her er det forskjeller også. Mange historier. De har ikke levd så lenge, men likevel har flere av dem dyrekjøpte erfaringer med seg. Her finnes det ulike talenter og kvaliteter. Små og store drømmer. I et år har jeg og kollegaene mine fått lov å bli kjent med dem. Forhåpentligvis har de lært og opplevd et og annet om kirke, om livsmestring og kristen tro. Men jammen har jeg lært mye av dem også. Om hva ungdom i dag tror på. Om at det ikke alltid er lett å ha tro på seg selv. Om at det koster å stå opp for det en tror på.
«Å være femten år er som å gå på ski», skriver Linn Skåber i det tiende kapittelet i boka «Til ungdommen». Videre beskriver hun fargerikt og levende hvordan «den ene skia går den ene veien, og den andre skia går den andre veien, og det ene sporet er barndommen din, og det andre er livet videre …» Alle som har gått på ski, alle som har vært 15 år, kan relatere seg. Du kjenner igjen følelsen. Øyeblikket der du skjønner at «nå går det galt». Og så «står du der og spriker». Mellom barn og voksen. Mellom forventninger fra foreldre, lærere, venner, trenere og deg selv. Du står og spriker, mellom valgene du skal ta.
Husker du tilbake til da du var 15 år? Kanskje var du konfirmant i hvit kappe. Kanskje ikke. Hadde du valgt det samme om igjen? Jeg vet at for enkelte av konfirmantene som står foran meg, så har valget kostet. Det er ikke en selvfølge at vennegjengen velger kirkelig konfirmasjon. Kirke er ikke nødvendigvis så kult når man er 15. Men jeg vet likevel at kirka har noe å komme med. Mer enn tradisjoner og kultur. Joda, det også – og det er viktig! Men når jeg spør disse som snart er ferdig konfirmert «hva satte du mest pris på ved konfirmasjonstiden?», så får jeg dette til svar:
«Det gode fellesskapet.»
Å henge sammen med venner etter skolen. Reise på leir og bli kjent med nye – eller bli kjent med gamle venner på en ny måte. Å få være et sted, der det holder å gjøre nettopp kun det: å være. Her er det ingen eksamen de skal bestå (takk og lov at det ble avskaffet!), ingen karakterer som skal settes. I kirka er det ikke om å gjøre å være best. Fellesskapet er i fokus. Å bli sett for den man er. Å få komme med sine tanker og meninger, sin tro og sin tvil.
Slik fyller konfirmasjonstiden en ikke uvesentlig rolle. Den er annerledes. Et sted der ungdommene kan finne hvile når man opplever at man står og spriker i spagaten med disse skia som vil hver sin vei. Det er jammen en røff jobb å være ungdom i dag – og jeg er takknemlig og ydmyk for at jeg og mine kollegaer i kirken får være med på en del av reisen. Takknemlig for konfirmantfamiliene som lukker oss inn i sårbare rom og deler noe av livet med oss.
Denne dagen, konfirmasjonsdagen, får jeg lov å komme med mine velvalgte ord til dem. Jeg håper de lytter og tar ordene med seg til en gang de trenger dem. En gang de er usikre på om de er elsket, eller kanskje ikke klarer å elske seg selv.
Jeg snakker om bekreftelse. For det er nettopp det ordet konfirmasjon betyr. Bekreftelse. Konfirmasjonen i kirka er en bekreftelse på at du er god nok. Elsket og ønsket av Gud. At du kan få legge ditt liv, dine bekymringer og gleder, i hendene til en som er større enn deg selv. Det er en bekreftelse på at du er en del av et fellesskap. Et fellesskap som har rom for hele deg.
Det er noe fint med disse kappene som gjør oss så like, tenker jeg idet vi går inn i kirka. Jeg har også på meg min, som kateket. Det usynlige som binder oss sammen blir synlig. Vi er alle elsket, ønsket og bekreftet.
Foto: Bonsak Hammeraas