Hva har krisen gjort med oss? Har vi lært noe av dette?
Som tidligere skrevet på nettsidene tror ikke jeg at dette skulle være straff fra Gud eller noe vi har fortjent. Situasjonen er vond kort og godt.
Likevel kan vi spørre oss selv og hverandre: Har vi lært noe av dette?
Det har blitt sagt at en krise får fram både det beste og det verste i oss. Dette er noe de fleste av oss merker i eget liv. Tidvis styrer frykten oss og vi fokuserer utelukkende på meg og mitt, som igjen styrer våre handlinger.
Andre ganger opplever vi sterkt at vi alle deler skjebne og at vi må stå sammen og hjelpe hverandre. Og alle sammen har vi potensiale i oss til både egoisme og samhold. De aller fleste av oss opplever en slags «indre kamp» mellom ulike reaksjoner.
Midt oppi det vanskelige opplevde flere av oss gode ting. Selv ble jeg tidvis mer bevisst på de små gleder som naturen rundt oss, hyggelige (avstands)møter med mennesker, uventede hilsener og mer.
Første uken, gikk jeg en tur aleine i Ås. Jeg følte meg tynget både av situasjonen generelt og personlige utfordringer. På veien møtte jeg en gutt i 10-12 årsalderen og hans mor som også gikk kveldstur. Jeg kjente dem ikke, men likevel sier gutten hei til meg og smiler. Det smilet og den hilsenen gjorde meg godt og varmet meg mer en jeg hadde forestilt meg. Så hvis denne gutten tilfeldigvis leser dette, så tusen takk!
Vi får håpe at denne tiden kanskje har lært oss noe om å sette pris på små gleder, om samhold og om at vi alle deler skjebne.
Denne bevisstheten tenker jeg er helt nødvendig i tiden som er foran oss. Krisen har hatt alvorlige konsekvenser for mange og skapt mange utfordringer både for enkeltpersoner, familier, for samfunnet som helhet og faktisk for hele vår verden. Når viruset etter hvert, forvitrer, må vi ta fatt på disse utfordringene.
Krisepakker til tross, mange vil dessverre forbli arbeidsledige eller permitterte, og enda flere vil oppleve en mer anstrengt økonomi. Mange i hjelpeapparatet er bekymret, ikke minst for barn som ikke har fått den hjelpen de trenger i disse dager. Mennesker som var ensomme fra før kjenner seg enda mer ensomme og andre har oppdaget ensomhetens mørke sider. Disse utfordringene vil vi møte og vi kan ikke late som de ikke eksisterer.
Da Norge ble frigjort etter 2.verdenskrig feiret folket. Det var viktig! Etter dette begynte gjenreisningsarbeidet. Det var hardt arbeid. Dugnadsånden og samholdet var heldigvis sterkt. Sammen bygde generasjonene like før oss et godt samfunn. Vi har sett dugnadsånden og samholdet utfolde seg også i denne vanskelige tiden. Dette må vi ta med oss når hverdagen etter hvert gradvis vender tilbake til tilnærmet normalsituasjoner.
Et godt eksempel på god og kreativ dugnadsånd var kirkens Nødhjelps fasteaksjon som på kort tid måtte bli digital. På tross av kort tid til å snu seg rundt ble det samlet inn mye penger!
Men, skal vi lære av dette vi har vært gjennom, krever det sterk bevissthet hos alle. Vi må jobbe for å bevare dugnadsånden og samholdet. Det går ikke av seg selv. Vi har nemlig også dessverre sett noen tendenser til seg selv nok holdninger og likegyldighet overfor hvordan andre har det. Det du vil at andre skal gjøre mot deg skal du gjøre mot dem, sa Jesus. Det innebærer blant annet at noen ganger må vi la egne behov ligge for å ta hensyn til andre.
Mange har gjort det i denne tiden og det skal vi jobbe med å fortsette å gjøre. Som nevnt opplever vi alle en «indre kamp» mellom egoisme og omsorg for andre. Her tror vi i Kirken at vi har en som går sammen med oss. Ved å leve nær Gud vil vi oppleve at vi blir mer bevisste på vår neste og mindre kretsende rundt oss selv. Så å søke Gud er høyst praktisk og viktig, ikke minst nå!
Til slutt vil jeg takke alle som har gjort dagene lettere for andre i disse tider. Og det er så godt som oss alle sammen. Noen er synlige hjelpere, andre har bidratt med god ord og tanker på nettet, eller med musikk. Dette har vært svært viktig for oss, så tusen takk!
Samtidig vil jeg her særlig hedre alle som har gjort en innsats som ikke er så synlig. De som flittig har ringt, sendt meldinger, e-poster osv. til mennesker de visste eller ante var ensomme. De som kontaktet og hjalp mennesker de kanskje ikke kjente så godt, men som de visste hadde ekstra behov nå, de som handlet for naboene og for andre og de som har holdt hjulene i samfunnet i gang. Et paradoks er at noen av disse yrkene har blitt oppfattet som lavstatusyrker, det er ett tankekors.
Så la oss nå se våre medmennesker bedre, tenke på hvem er de usynlige i nærmiljøet som trenger ekstra omsorg og støtte? Det du har gjort mot en av mine minste har du gjort mot meg, sier Jesus. La det lede oss gjennom hverdagene som kommer og da er vi avhengig av å huske at vi er ikke aleine! Gud går alltid sammen med oss, uavhengig om vi føler det eller ikke!