Siden Marit ble innsatt som prest i menigheten i september 1999 har hun vært en viktig del av kirke- og bygdelivet.
– Den dagen jeg ble innsatt som prest i menigheten husker jeg veldig godt, forteller hun. – Det var overveldende, viktig og fint. Jeg ble godt tatt imot.
Å møte mennesker i livets viktige øyeblikk
Gjennom årene er det særlig møtene med mennesker som har gjort inntrykk.
– Arbeidet med gudstjenestene har vært viktig. Men kanskje aller mest har det vært det å møte folk i de viktige øyeblikkene i livene deres – i dåp, konfirmasjoner, vielser og begravelser. Det å gå noen skritt sammen med folk, både i den store gleden og den store sorgen, sier hun.
For Seines har prestetjenesten også handlet om å formidle kirkens tro i møte med mennesker – både med og uten ord.
– Jeg er glad i folk og liker å slå av en prat. Jeg setter stor pris på alle de spontane møtene – en liten prat på butikken på Jessheim, på veien, etter gudstjenester eller i skolegården.
Kirken midt i bygda
Et samarbeid hun trekker fram som særlig verdifullt, er samarbeidet med Mogreina skole.
– Det kan vi være stolte av. Julebasaren første søndag i advent arrangeres sammen med FAU ved skolen. Tredje trinn kommer til kirken for å bli kjent med arkitekturen, og vi møter sjette trinn på skolen for å snakke om begravelse, sorg og det å miste noen eller noe man er glad i. I tillegg har Mogreina barnegospel øvelser på skolen i SFO-tiden. Det har vært veldig fint å samle skolen og barnehagen til julegudstjenester.
Hun trekker også fram samarbeidet med menighetsrådet.
– Arbeidet sammen med menighetsrådet har vært meningsfullt. Det har vært mange råd opp gjennom årene, med mange fine folk som har lagt ned mye arbeid for at tilbudet i kirken skal bli så bra som mulig for bygdas innbyggere.
Seines mener kirken fortsatt har en viktig plass i lokalsamfunnet.
– Noen sier at i Mogreina er det to offentlige institusjoner: skolen og kirken. Det er et mål at kirkens arbeid skal ha betydning for folk, og samarbeid med andre lokale lag og foreninger er viktig for å sette kirken på kartet.
Samtidig peker hun på en stille dimensjon ved kirkens nærvær:
– Jeg tror det betyr noe for folk at de kan gå eller kjøre forbi kirken og vite at selv når de ikke er der selv, så bæres troen deres av oss som er der.
Et langt presteliv går mot slutten
Overgangen til pensjonistlivet vekker også blandede følelser.
– Det har ikke bare vært enkelt. Det er noe med å skulle gi slipp på et langt presteliv. Men jeg er ganske god på prosesser, så jeg er nok i mål til siste gudstjeneste 31. mai.
Det hun kommer til å savne mest er menneskene.
– Alle folkene, alle møtene og de gode samtalene. Gudstjenestefellesskapene og de kirkelige handlingene i «min menighet».
Nye kapitler på Tromøya
Samtidig venter en ny hverdag sørpå. Sammen med familien har hun kjøpt hus på Tromøya ved Arendal.
– Det blir bra å komme i orden der etter hvert. Og jeg håper også å kunne vikariere litt der jeg flytter.
Salmer som har fulgt henne
Når hun blir bedt om å velge en favorittsalme, er det vanskelig å velge bare én.
– Det er ikke lett å plukke ut en favoritt. Men to salmer som har betydd mye for meg er «Lær meg å kjenne dine veie» og «Deg å få skode».
Et langt presteliv går mot slutten, men minnene fra Mogreina vil hun ta med seg videre.
– Jeg er veldig takknemlig for alle årene her – og for alle menneskene jeg har fått møte.