– Det aller viktigste for meg i disse årene er at vi som kirke har fortsatt å være til stede midt i lokalsamfunnet her på Jessheim i ei tid hvor mye forandres, sier Bandlien.
Han trekker fram hvordan kirken har fått være en del av menneskers liv på mange ulike måter: gjennom gudstjenester, dåp, vielser og begravelser, trosopplæring, diakoni og musikk. Samtidig har kontakten med skoler, institusjoner og organisasjoner vært viktig – og kirkens rolle i krisearbeid.
– Kirka brukes av befolkningen på mange forskjellige måter, og den får være med på å gi håp og bidra til stabilitet og identitet, sier han.
Sterke møter
Gjennom årene har det vært mange øyeblikk som har gjort inntrykk.
– Det gjør inntrykk når unge avslutter sine egne liv, og å møte alt det som det medfører for de nærmeste og alle rundt. Det gjør inntrykk å få bli med inn i menneskers liv gjennom samtaler. Det gjør inntrykk å markere Verdens overdosedag sammen med rusomsorgen. Det er begravelser jeg aldri glemmer.
Samtidig nevner han de mange gudstjenestene – også de NRK-sendte – med tilbakemeldinger fra hele landet, og møte med barn og unge, særlig i julegudstjenestene.
– Det å få fortelle om Jesus til folk har alltid vært viktig for meg.
Veien ble til mens jeg gikk
At han skulle bli prest, var ikke gitt fra starten. Faren var prest, og Bandlien så både hva det kunne innebære på godt og vondt.
– Jeg kunne ikke tenke meg å bli prest i oppveksten. Men da jeg begynte å studere, ble veien litt til mens jeg gikk.
Han studerte teologi ved Menighetsfakultetet i Oslo, samtidig som han tok praktisk-pedagogisk utdanning og ble lektor – «så jeg hadde en fot til å stå på», som han sier. Først et stykke ut i studiet vokste vissheten om at det var prest han ville bli.
Forståelsen av prestetjenesten har også utviklet seg gjennom årene. Fra et sterkt fokus på barne- og ungdomsarbeid og formidling, har betydningen av gudstjenester og begravelser blitt stadig tydeligere. De senere årene, blant annet gjennom tjenesten som lufthavnsprest på OSL, har ønsket om å bidra til en kirke som er synlig og tilgjengelig i lokalsamfunnet, blitt enda sterkere.
– Vi trenger å gi hverandre håp. Gud gir håp. En prest leder gudstjenester og begravelser, og i alle samtalene med enkeltmennesker ligger dette håpsarbeidet. Guds kjærlighet til alle gir håp.
Ny tjeneste – nye muligheter
Som prost vil han få arbeide mer med organisering og personalomsorg, samtidig som han fortsatt skal ha gudstjenester og begravelser.
– Jeg har prøvd meg litt som prost her på Øvre Romerike og likt mange av arbeidsoppgavene godt. Jeg tror jeg vil få bruke flere av mine egenskaper oftere.
Nå ser han fram til å bli kjent med nytt område og nye mennesker i Solør, Vinger og Odal prosti.
– Det blir mye nytt. Å slutte her innebærer å gå fra noe som er svært kjent. Det er på mange måter et hopp, og jeg vet ikke helt hvordan jeg lander. Samtidig er det noe av det som er spennende: Alt som blir nytt.
Familien blir boende i Ullensaker, og overgangen har derfor først og fremst handlet om å få hverdagen til å gå opp.
Erfaringer videre
Fra årene i Jessheim og Hovin tar han med seg bred erfaring: mange gudstjenester og begravelser, raske omstillinger, arbeid i et stort arbeidsfellesskap – og vissheten om at man aldri kan informere nok.
– Jeg har lært viktigheten av å lytte. Og at det går an å ha både drop-in-vielser og drop-in-dåp. Det finnes mange gode ressurser i frivillige og råd, og det går an å skape gode relasjoner til kommunen og andre aktører i lokalsamfunnet.
Når han blir spurt hva han håper folk vil huske ham for, svarer han med et smil:
– Tålmodighet, god innsats, imøtekommenhet – en trivelig trønder.
Blikket videre
Til menigheten har han en klar oppmuntring:
– Jessheim og Hovin menighet er en menighet med to flotte kirker og mange, mange gode mennesker som sammen kan få til mye om man drar i samme retning.
Han peker på viktigheten av balansen mellom kirkens kjernevirksomhet – gudstjenester og kirkelige handlinger – og det utadvendte arbeidet i møte med kommunen, Frivilligsentralen, Fontenehuset og andre aktører.
– Balansen mellom å invitere inn og gå ut.
Skulle han oppsummere tiden som sokneprest med tre ord, blir det: arbeidssom, håpefull og givende.
Med seg fra kontoret tar han mange bøker, et krusifiks fra ordinasjonen – og et bilde av den bortkomne, eller hjemkomne, sønnen.
Kanskje sier det noe om tjenesten han nå avslutter: En tjeneste der håpet alltid har hatt siste ord.