«Tollerne og synderne» leser vi. De defineres her i Lukas som en egen kategori, de har fått en slags merkelapp på seg. De som arbeidet som tollere ble ikke ansett som pålitelige, de regnes generelt blant syndere, altså blant mennesker som gjør det som er feil, det som er ondt, det som ikke tåler dagens lys, og det som ikke er rett for Gud og mennesker. Vi alle har nok noen ganger gjort slike feil… Vi forstår disse som en kategori mennesker som er utenfor det gode fellesskap, en kategori mennesker som fariseerne og de skriftlærde ikke ville være sammen med eller bli sett sammen med. Jesus gjorde noe som i deres øyne var svært upassende; Han var sammen med dem og spiste sammen med de. Det å spise sammen var noe man ikke gjorde med hvem som helst, det var en nær fellesskapshandling.
Vi leser også at tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus, fordi de ville høre ham. De hadde oppdaget at Jesus hadde et mektig og himmelsk budskap, makt til å helbrede og forandre menneskers liv, og gi mennesker verdigheten tilbake. Og de ville ikke gå glipp av dette, så de holdt seg nær til Jesus, og Jesus inkluderte de i fellesskapet, han var ikke redd for å bli sett sammen med disse menneskene. Med sine lignelser om den ene bortkomne sauen som ble funnet igjen- av de 99, og om kvinnen som mistet én av sine 10 sølvmynter som lette og fant den igjen, demonstrerte Han Guds kjærlighet, Hans omsorg og glede for den enkelte, for den ene- når denne blir funnet igjen. Når den eller det som er tapt kommer til rette igjen kalles det sammen til stor fest, feiring og glede! Jesus demonstrerer ved lignelsene hvordan Gud ikke har råd til å miste en eneste av sine barn, hvordan Han ikke «regner med svinn», selv om han har mange andre i flokken sin. Slik kjærlighet har Han for oss- for deg og meg. Jesus sier at på samme måte blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om. Dette forteller oss at Jesus virkelig gjorde de rette prioriteringene når han brukte tid og energi på å omgås med synderne, med de som ikke var vel ansett av fariséerne og de skriftlærde, den religiøse eliten.
Dette Jesu eksempel er en påminnelse som vi stadig må minne oss selve om i våre kirkelige fellesskap, i våre samfunnsfellesskap og i våre liv. Hvem er vi sammen med, hvem omgås vi? Våger vi som Jesus å bevege oss ut over det som anses passende av andre, utover de vi synes ligner på oss selve og som vi trives sammen med, ut av komfortsonen i forhold til de vi opplever er krevende å være sammen med og som er annerledes enn oss, har andre syn, kultur, historie og tradisjoner enn oss? Bringer vi til disse ut evangeliet i handling; dvs evangeliet uten nødvendigvis forkynnende ord, men der vi viser Guds, Jesu kjærlighet i nestekjærlighet, i inkluderende fellesskap, i kamp for rettferd?
Hvem er disse som faller utenfor i våre samfunn i dag? Vi kaller ikke folk for tollere og syndere, men våre kategorier av folk som ofte er sårbare for utenforskap kan være flyktninger, innvandrere, de som står utenfor arbeidslivet, rusavhengige, mennesker med funksjonsnedsettelser, kronisk syke, mennesker med kriminell historie osv. Disse er ofte mennesker som må kjempe seg ut av sine merkelapper hvis de klarer, og som må motbevise for omgivelsene de negative stemplene.
I går kveld var vi vitner i sann tid til at hele Norge tok imot våre fotballhelter når landslaget kom hjem etter spennende uker i VM. Selv om det stoppet der for fotballlandslaget vårt, så ble de mottatt som om de skulle ha vunnet VM seier. Aldi før har slottsplassen, rådhusplassen og Oslos gater vært så fulle av feirende mennesker, og der de ydmyke og jordnære fotballheltene våre ble mottatt av selve kongen og kongefamilien. Også oss som ikke tidligere har ment seg være fotballfrelste, tok del i dette- som også sendtes på TV og som artet seg som minst sagt en slags vekkelse! Fotballheltene ble takket, hyllet og oppmuntret og elsket av hele Norge, etter den siste kampen som tross alt ble et nederlag.
Kan vi lære eller trekke noen paralleller av denne hendelse inn i bibelteksten om å glede seg over når det tapte blir funnet, og om å inkludere i fellesskapet? Fotball kan ikke frelse oss til evig liv hos Gud, det er det bare Jesus som kan. Vi tilber heller ikke fotballheltene, men vi tilber Gud. Men, fotballen har bevist å kunne skape et sterkt samhold i en hel nasjon. Et samhold som betyr mer enn bare sporten. Samtidig er denne hendelsen et så vakkert og sterkt eksempel på fellesskapets glede, der vi står sammen, der alle er inkludert, der mennesker som ellers er så mangfoldige og ulike, fra ulike samfunnslag med ulik bakgrunn og etnisitet står skulder om skulder, gleder seg og jubler sammen! Jeg synes det var spesielt vakkert å se barn, unge, voksne, og også nye norske borgere fra andre nasjoner glede seg sammen med «tradisjonelle nordmenn», med en felles glede og en felles tilhørighet om å «gi alt for Norge» som binder oss sammen.
Denne erfaring, dette fenomen som utspilte seg foran øynene våre, kan vi ta til oss som en positiv utfordring som kristne, som kirke, som menigheter. Hvis gleden over fotball kan skape et slikt vakkert, stort, sterkt engasjement, glede, inkludering og tilhørighet, så kan vi tenke oss hvilket potensiale for glede som kan skapes i himmelen og mellom mennesker, når én synder vender om, og vi står sammen som Guds barn i lovprisning og glede over en evig frelse som langt overgår det å være fotballfrelst.
Andakt ved prest under utdanning Mia Ballovara