Fastelavnssøndag
Fråtsing er stikkordet denne dagen, som også ble kalt for fleskesøndag. En skikk skal ha vært å spise ni ganger i hvert hjørne av stua. Det blir 36 ganger! Du kunne gjerne spise flesk, fet suppe og melboller. Disse melbollene er kanskje opphavet til dagens fastelavensboller Fastelavn er fastlagt til søndag sju uker før påskedag og har sitt motstykke i pinse sju uker etter påske.
Fastelavnsboller
Hva det skal være i fastelavnsboller hersker det litt uenighet om. Noen lager vannbakkels, endre sverger til vanlige boller, og noen igjen smultboller eller berlinerboller. Uansett så skal det være fyll, for eksempel, syltetøy, mandelfyll, vaniljekrem eller vanlig krem. Det er vanlig å dryss melis på toppen. Det å bake fastelavnsboller var til å begynne med et fenomen blant de rike i byene her i landet. På bygdene ble det neppe bakt fastelavnsboller før man fikk komfyrer omkring 1900.
Mandagen i fastlavnsperioden skulle kosten gjerne være knapp og mager. Folk skulle opparbeide matlyst til dagen etter, da man i katolsk tid fikk det siste måltidet med kjøtt og flesk på lange tider. Blåmandag kunne også brukes mer generelt om denne dagen med magert kosthold, men opprinnelsen til dette uttrykket er nok en annen. De katolske prestene begynte fasten allerede mandag, og markerte det ved å legge en blå duk på alteret. Vår overførte betydning av blåmandag kommer visstnok av at tjenerne i Tyskland fikk fri denne dagen for å komme seg etter søndagens karnevalsløyer…
Feittirsdagen var dagen da man spiste mye god mat. Navnet på dagen kunne variere etter hva som ble spist i ulike deler av landet Dagen ble også kalt sprengetardagen. I Grong i Trøndelag het det at det skulle være «7 matmål og kjøtt og flesk til flere mål».
Fastelavnsriset kan kanskje ha sammenheng med at man skulle føle en viss smerte i solidaritet med Jesus som fastet 40 dager i ødemarken. Nå var det også en eldgammel hedensk tradisjon som gikk ut på at fruktbarheten kunne vekkes til live ved rising. Fastelavnsrising var enkelte steder en levende skikk langt ut på 1800-tallet. Det gjaldt å stå tidlig opp, slik at man kunne gi foreldre eller venner ris på sengen. Noe dypere innhold enn morskap hadde ikke denne risingen.
Riset er et symbol på fruktbarhet. Umiddelbart ser det tørt og kjedelig ut, men med vann og varme kan man få små, grønne blader til å spire frem. Ved å rise kunne man kanskje "overføre" noe av risets fruktbarhet og kraft til den, som det gikk ut over.