Jeg leser en bok for tiden som berører meg. Historien om Martin Luther King jr. og frihetskampen for de fargede i USA.
En uhyggelig kamp. En nødvendig og rettferdig kamp. En viktig og varig kamp for rettigheter som ennå ikke alle har oppnådd. For frihet og grunnleggende menneskerettigheter.
King forteller om en episode fra Birmingham, Alabama. Den ble ganske talende for meg.
I en stor og fredelig frihetsmarsj gikk blant mange andre også en mor og hennes lille datter. En brysk hvit politimann kikket ned på den vesle svarte jenten og sa spydig: «What do you want?» «Feedom», sa hun. Og var ikke stor nok til å si ordet riktig.
Jeg så det for meg. Hvordan jenten som gjerne ikke forsto hva det freedom innebar. Men som likevel ante at hun som mamman sin trengte det.
Det handlet om frihet for alle, i alle aldre og i alle lag.
Og jeg innså da jeg leste dette at dagens tekst også handler om det samme: Frihet for alle, i alle aldre og i alle lag.
Dagens tekst handler om et middagsbesøk, en seleber gjest og en ubuden deltaker. Det var visst ikke uvanlig at slike pene besøk også hadde nysgjerrige tilskuere.
Stedets mest beryktede kvinne hadde kommet til fariseerens hus. Foraktet, fordømt og begjært.
For å møte Jesus.
Det vakte oppsikt.
Full av selvforakt ville hun vise ham sin hengivelse, sin tro og sitt håp. Og hun viste det til fulle. Hun håpet, hun ante at han kunne hjelpe henne. Det ga henne styrke og frimodighet.
Var det hjelp til frihet fra det fangenskapet hun var låst i? Frihet fra andres fordømmelse, utnyttelse og ringeakt? Frihet til et nytt og verdig liv?
Slik fargende, undertrykte og utstøtte stadig kjemper for. Skritt for skritt, skanse for skanse. En never ending story av kamper og problemstillinger. Og kamp for opprettholdelse av ervervede rettigheter. Retten til et verdig liv er en fundamental menneskelig rettighet. Rettigheter som må holdes på, forsvares og eventuelt gjenerobres.
De fargede borgerrettighetsforkjemperne i USA har vunnet mye, men ennå ikke nok.
Den ubudne i fariseerens hus vant. Hun fikk frihet da hun fikk sine synder tilgitt. Hun fikk frihet da Jesus så hennes tro. Da han ga henne håp for en ny fremtid. Da han ga henne tilgivelse fikk hun en ny fortid. Det er det tilgivelse er godtfolk: å få en ny fortid.
Hvem kan vel ikke trenge en ny fortid? Trenge å få tilgivelse for noe som ikke var godt og greit. Trenge å få fred for det som kan ha stjålet mang en nattesøvn. Som har rammet ens samvittighet som bare det.
Tilgivelse er å få en ny fortid. Det er noe vi alle kan trenge. Er ikke det noe vi alle kan ha godt av?
Vi ser gjerne på historien som noe dødt og endelig. Om hundrede år er allting glemt, sies det.
Det behøver ikke være tilfelle. Gamle ugreier kan lenge hemme liv og livsglede. Gamle synder kan spøke, og ødelegge en glad fremtid. Dårlig samvittighet kan holde oss ufrie i det uendelige.
Tilgivelse kan vi gi hverandre. Om vi unnskylder, beklager og sier sorry. Da kan vi få tilgivelse av andre.
Men vi er jo gjerne ikke bare tilfeldige, en-veldig sjelden-gang eller nesten-aldri-syndere. Vi er som mennesker notorisk tilbøyelige til det å velge galt og ugreit.
Teologien kaller det arvesynd. Det er en del av vår natur som mennesker. Da er det noe annet og mer enn bare småsnusk.
Da er det egentlig snakk om noe fundamentalt. Det er det fundamentale vi skal få gå til Gud med. Det at jeg som menneske har en nedarvet tilbøyelighet til å gjøre det gale og ugreie. Da nytter det ikke bare å slå om seg med å si sorry.
Da skal vi få gå til Gud å be om tilgivelse. Og da tror jeg at det skjer som i teksten: Hun fikk tilgivelse og en ny fortid. Og hun fikk der og da den frihet hun trengte for en ny og bedre fremtid.
Det samme kan vi få om vi går til Gud.
Jeg vil fortelle dere om en gammel gaffel og en båtsmannsfløyte. I et brev jeg mottok som marineprest fant jeg dette. Og en unnskyldning.
En gammel mann ville gjøre opp for seg. Han hadde tjenestegjort om bord på et marinefartøy på 60 tallet. Og der hadde han vel knabbet med seg disse to tingene. I all beskjedenhet helt uten verdi og betydning for Marinen.
Men for ham var det av stor betydning. Han ville nå gjøre opp for det som en gang hadde vært galt og ugreit. Han ba om unnskyldning og returnerte den gamle gaffelen og den slitte fløyten.
Jeg ga ham kred for hans rettskaffenhet da jeg tok imot hans unnskyldning. Da han fikk tilgivelse og frihet.
Det er ikke mulig å føre slikt detaljregnskap for alt i våre liv. Men det er mulig å ha en allmenn tilnærming der det spesielle blir for smått og usynlig.
En erkjennelse av meg som et menneske med trang til å velge galt og ugreit.
Å be om tilgivelse generelt, der det spesielle vanskelig lar seg gjøre.
Jeg hadde disse to gjenstandene stående i pennekruset på kontorpulten min i mange år. For å minne meg om at alt skal være godt og greit. Ellers kan det bli galt og ugreit.
Jeg hadde dem der som et moralsk kompass for mitt liv og mitt virke. Det hadde neppe noen magisk virkning. Men det var et klart moralsk mål for meg. Et mål om å være en troverdig prest og godt medmenneske. Tilgivelse har aldri blitt overflødig av den grunn. Tilgivelse har jeg alltid trengt og vil alltid trenge. Som jeg alltid vil trenge frihet, toleranse og menneskeverd.
Jeg har i jobbsammenheng hatt et klart motto: Jeg ønsker å hjelpe folk med Tro og Liv. Det har jeg fått gjøre i forkynnelse, sjelesorg og sakramentsforvaltning. Og hver gang jeg har forrettet nattverd har jeg på Guds vegne formidlet tilgivelse for alles synder. Alles feil og feiltrinn. Alt det gale og ugreie. Å forrette nattverd er på Guds vegne å gi folk en ny fortid. En fortid som kan bidra til en god nåtid og en løfterik fremtid. En ny fortid som kan innebære en frihet til det gode og greie.
En feedom som jeg håper den vesle jenten i Birmingham, Alabama fikk erfare i sitt liv. En frihet alle undertrykte, utstøtte og ufrie fortjener.
En frihet vi alle fortjener. Frihet først og fremst overfor hverandre, oss imellom. Og ikke minst overfor Gud.
Og en vakker dag: sammen med Gud. Frihet for alle, i alle aldre og alle lag. Det er Guds mål og det er Guds vilje.
De som sier noe annet, de som fortsatt diskriminerer eller støtter White Supremacy går en helt annens ærend. Det er neppe den veien Jesus så for seg da han sa til henne: Din tro har frelst deg. Gå i fred!
Slik hennes frihet ble, slik kan óg vår frihet være. Den friheten er god, og den er gudvillet!
Det tror jeg. Det håper jeg. Amen.