Innstiftelsesordene, slik de lyder i gudstjenesten, kjenner vi:
"Vår Herre Jesus Kristus, i den natt da han ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det, gav disiplene og sa: Ta imot og spis! Dette er min kropp som gis for dere. Gjør dette til minne om meg. Likeså tok han kalken etter måltidet, takket, gav dem og sa: Drikk alle av den. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod som utøses for dere så syndene blir tilgitt. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg."
Alle var med. Skulder ved skulder. Med hele seg. Med tro, tvil, begeistring og skepsis. Med hele sin bakgrunn og all sin erfaring. Med sin tilhørighet i fellesskapet og med sitt vennskap til Jesus. Med alt han hadde vist dem og alt han hadde lært dem.
En jødisk påskefeiring til minne om utgangen fra Egypt. Men måltidet ble noe ganske annet. Det ble en avskjed.
Det siste måltidet de fikk sammen. Sikkert ikke uten fortvilelse, sorg og skuffelse. Samtidig som de fikk noe med seg som har vært viktig og vakkert for alle Jesu venner siden den gangen.
Kollega: tok avskjed med sine nærmeste med pizza og nattverd på Radiumhospitalet.
Afrikansk skulptur. Alle er svarte. Også Jesus er svart fordi de identifiserte seg med ham. Fordi han hadde identifisert seg med dem.
Alle var med, men en ga opp. Han vendte dem ryggen og gikk fra bordet med felleskassen. Han forlot fellesskapet og valgte egne veier.
Alle er svarte unntatt en. Judas er hvit. En sviker, en som grebbet til seg av andres verdier.
I sannhet en tankevekker for alle som kan ligne på undertrykkere og utnyttere. Judas ble et eksempel på allmenn skyld. Slik vi alle synder og svikter våre idealer eller våre nærmeste.
De som ble igjen fikk noe av Jesus som Judas gikk glipp av. Noe viktig og vakkert.
Før i tiden hadde de fleste troende stort fokus på den rette lære. Ortodoksien – den rette lære. Det var viktigst av alt å mene det rette om læren.
Senere snudde mange troende fokus mot det rette liv. Pietismen – det rette liv. Da ble det viktigst av alt å leve livet rett. En god fokusforskyvning ved det at liv og livsførsel er viktig. Men samtidig en dårlig fokusforskyvning fordi det skilte pietistene fra de andre troende.
Noen troende ble bedre troende. I både egne og andres øyne. Og pietistene brukte pisken over andres liv. Eller de andre troende kunne anklage de første for hykleri og fanteri. De som en gang har begynt å bruke pisk kan ofte ha vansker med å stoppe. Selvrettferdighet har alltid vært vanskelig å innse.
Det er som en pandemi: det er seiglivet, det er smittsomt og det er farlig. Mange alminnelig troende mistet av den grunn frimodighet til å gå til nattverd. Hva de for all del måtte unngå var «å spise og drikke seg selv til doms», slik Paulus advarer mot i korinetmenigheten.
Paulus holder nattverden høyt, men snakker der de troende til rette om de etegilder og drikkekalas som menighetens samlinger hadde utviklet seg til å bli. De skulle dele alt, de skulle bringe med seg etter evne, men noen gikk sulten og tørst derfra. Andre slett ikke.
Kirkens nattverdsfeiring er svært nøkterne og måteholdne i forhold.
Mange som har vært under påvirkning av, eller i nærheten av pietismen har båret denne nattverdsredsel med seg hele livet. Men det er misforstått og det er galt og det er unødvendig.
De som unngår nattverdens fellesskap går glipp av noe viktig og vakkert. Nattverden er intet premiebord for prektige liv. Nattverden er fellesskap mellom troende og troens opphavsmann. Nattverden er mat for vår sjel. Og drikke for vår tro.
Nattverden er tegn på Jesu soningsoffer, da han ga seg selv for sine venner. For alle, for oss. For alle som har syndet, feilet og sviktet. Og hvem har vel ikke det? Nattverden gir tilgivelse og fred for alle som trenger det. Fred med seg selv, fred med andre og fred med Gud.
Nattverden gir ved tilgivelsen en ny fortid, en lettet nåtid og en håpefull fremtid. Nattverden gir fellesskap med alle troende. Også felleskap med alle de som i troens fortrøstning og håpets trygghet har forlatt dette livet.
Fellesskapet av alle troende er som en kjempestor ring vi her og nå bare ser vår egen halvrunding av. Et fellesskap sammen med alle de som nå er i Guds gode varetekt. Sammen med oss som er her, og ennå ikke der. Et fellesskap av alle troende, i himmelen og på jorden. Nattverden er en liten forsmak på den himmelske herlighet vi en dag skal få se frem til.
Det tror jeg. Det håper jeg. Amen.
Tekst og bilde: Georg Jokstad