Det står skrevet i evangeliet etter Lukas kapittel 11:
En gang drev han ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg. Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.» Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham. Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:
«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut. Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere. Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.
Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet. Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.
Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»
Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.»
Preken 3.søndag i Fastetiden - av Maren F. Tischendorf
Den siste uken har vært en annerledes uke for Norge. I starten av uken var det usikkerhet, kanskje begynte frykten allerede da. Tirsdag var det mer informasjon, flere smittet, ukjent smittekilde. Onsdag var det rop om tiltak. Torsdag ble det innført de strengeste tiltakene i Norge i fredstid. De neste ukene er ukjent landskap for de fleste av oss. Hva vil det si å skulle være hjemme? Hva vil det gjøre med oss å unngå møteplasser? Hvordan møter vi denne situasjonen?
Mange av oss starter med å hamstre. Handlekurver fulle av dopapir, mel og picnic-skinke. Videre lukker vi døren, låser oss inne. Vi forbereder oss på hjemmeskole, hjemmekontor, isolasjon, karantene. Usikkerheten for tiden foran oss står i fare for å gjøre oss innelukket.
I søndagens prekentekst hører vi om Jesus som møter en som er stum. Det står at Jesus driver ut den onde ånden som er stum, og at den stumme begynner å snakke.
Men hvem er den stumme? Og hva er de onde åndene? I en symbolsk lesning av denne teksten er vi, jeg og du, den stumme. Stum i symbolsk forstand kan forstås som å være uten fellesskap, innelukket i seg selv, forknytt og alene. Den onde ånden er det som gjør oss stum. Det kan være uendelig mye, det er alt som plager oss, holder oss nede, nager oss, stenger oss inne, fyller oss med frykt og isolerer oss fra verden rundt oss.
I møte med Jesus forlater den onde ånden kroppen og vi begynner å snakke. Hvordan kan dette forstås? Jeg tror noe av svaret ligger i slutten av dagens prekentekst, der Jesus forteller om kroppen som er forlatt av den onde ånden. Det ryddes og ordnes, men resultatet blir mye verre enn før når den onde ånden, det som gjør at vi isolerer oss, vender tilbake. Ryddighet og orden er altså ikke til hjelp.
Jesus kommer ikke med «ordning och reda», han har ikke system og regler og orden å tilby. Det han kommer med er fellesskap, med seg selv og med menneskene rundt oss.
Når Jesus møter den stumme kommer han med Guds ord om fred, om babyen født i Betlehem, om frelse og nytt liv. Han kommer med Guds ord om enhet, fellesskap og nærhet. Det som isolerer oss fra verden kan ikke motstå det Guds ord har å tilby.
Men i dag sitter jeg alene i Ytrebygda kirke. Alterlysene er tent, jeg synger meg gjennom litaniet. Men det er ikke noe fysisk fellesskap her. Ingen å dele nattverden med, ikke noen å le med, smile med, dele med. Hva kommer Guds ord med i dag?
I dag tror jeg Jesus møter oss med ordene jeg forestiller meg at han hvisker i den stummes øre: La ikke hjertet blir grepet av angst. La ikke hjertet fylles av det som isolerer oss. La oss i disse vanskelige og ukjente ukene som ligger foran oss sammen finne nye måter å være fellesskap på. La oss ringe hverandre, sende mailer, be hver søndag klokken elleve i våre respektive stuer, ta kontakt med noen vi lurer på om er ensomme.
Å være kirke er å være sammen. Men å være kirke er også å ta vare på alle som er en del av enheten, det fellesskapet vi er. Akkurat nå gjør vi det best ved å ikke samles. I kjærlighet til hverandre sitter vi hjemme. I kjærlighet til hverandre må vi finne nye måter å hjelpe hverandre å vite, tro og kjenne at vi er en del av et fellesskap som kan ta vekk det som isolerer oss fra verden og knytte oss sammen. Selv om vi sitter hver for oss er Jesus midt iblant oss. Vi vet ikke hvordan de neste ukene blir. Foran oss ligger ukjent land. Men vi er fellesskap, også når vi ikke er sammen.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.