Tro og historie
7. juni 1925 kom biskopen tilbake til Stavanger. Jacob C. Petersen ble den første biskopen i byen i nyere tid. 15 000 mennesker møtte opp for å feire, og gudstjenesten ble overført på høyttalere til alle som sto rundt kirken.
I 1933 kom det første bispedømmerådet. Bispedømmerådet representerer kirkemedlemmene i bispedømmet og blir valgt hvert fjerde år i kirkevalget.
Særlig etter 2. verdenskrig begynte kirkene å tilby mer enn gudstjenester. Befolkningen økte, og det gav behov for nye kirker. Disse ble nå bygget som arbeidskirker, med kor, klubber og samlinger både i helgene og på hverdager, for ulike grupper.
I tillegg til prester fikk kirken flere ansatte: Diakoner, kateketer, administratorer, barne- og ungdomsarbeidere og musikere.
Parallelt med at kirken vokste, ble også befolkningen mer mangfoldig, både i bakgrunn og livssyn. Andre tros- og livssynssamfunn slo seg ned, fikk fotfeste og begynte å bidra allerede på 1800-tallet. I det nye Rogaland er det et mangfold av ulike livssyn og kulturer.
I 2017 gikk Den norske kirke over fra å være statskirke til å bli grunnlovsfestet folkekirke. Kirken er ikke lenger en del av statsapparatet, men får tilskudd fra stat og kommune og er den største medlemsorganisasjonen i Norge, med over 300 000 medlemmer i Rogaland.
I 2025 får ingen utdelt en religiøs fasit. Mennesker som lever nå har større frihet enn i tidligere tider til å finne fram til tro og mening. Den norske kirke lever også i denne virkeligheten, som en kirke med lange tradisjoner, et samlingspunkt ved viktige anledninger og en hverdagsarena i lokalsamfunnet.
Alle steder i Norge har fortsatt sin kirke. Domkirken er fortsatt kirken i Stavanger sentrum, med flere gode naboer enn i 1125.