Tro og historie
I 1682 bestemte kong Christian V at biskopen skulle flytte til Christiansand.
Prestene på denne tiden holdt lange taler. Kongen måtte lage en lov om at de ikke skulle vare lengre enn en time. Kingos salmebok i 1699 brakte samtidens popmusikk, folkemusikken, inn i kirkene. I en gudstjeneste var det gjerne både dåp, bryllup, nattverd og begravelse, og det hele varte i flere timer. Folk gikk inn og ut underveis.
Noen prester ble pietistiske, opptatt av rett tro, rett lære og rett liv. Troen skulle føles sterkt. Kong Christian VI (1730-46) var grepet av dette og sørget for obligatorisk opplæring i tro for alle, gjennom skolevesen og obligatorisk konfirmasjon. Det ble strengt forbudt å arbeide på søndager.
På slutten av 1700-tallet ble mange prester rasjonalistiske. Gud var fornuftig, og de prekte om hygiene og helse, poteter og landbruksmetoder. På 40 år sank barnedødeligheten fra 60 til 20 prosent.
Rundt år 1800 begynte Hans Nielsen Hauge og hans etterfølgere å utfordre prestene. De lagde egne samlinger utenom gudstjenesten, bygde sterke fellesskap og engasjerte seg sammen i produksjon og handel. Dette ble forløperen til mange bedehus og frivillige organisasjoner.
Nygaten forsamlingshus i Nygaten, er det eldste bedehuset i Norge som fortsatt står. I dag er dette en kirkelig møteplass for ungdom, Ukirke.
I starten på 1700-tallet var det en stor krig. For å finansiere denne solgte kong Fredrik IV mange eiendommer og kirker. I 1837 fikk kommunene igjen ansvar for de kirkene som var blitt private. Mange av dem sto til forfalls og måtte repareres eller erstattes.
I 1842 ble Det norske misjonsselskap dannet i Stavanger. Det brakte byen i kontakt med Afrika og Asia. Misjonsbevegelsen ble også viktig som organisert kvinnebevegelse. I 1842 ble det lov med andre kirker enn den lutherske, selv om de katolske jesuittene måtte vente til 1956.
Siste del av 1800-tallet nådde debatten om tro og vitenskap Norge. Større deler av arbeiderbevegelsen og markerte akademikere og forfattere var kirke- og religionskritiske. Internt i kirken ble det debatt om kirken skulle kjempe mot nye ideer og samfunnsendringer eller ta dem til seg.
På 1900-tallet begynte vanlige kirkemedlemmer å ta mer plass i kirken. De første menighetsrådene kom i 1920.