Historie
Det var kongen i København som avgjorde at Den norske kirke skulle bli luthersk.
Den katolske biskop Hoskold ble tatt til fange og satt i fengsel i Bergen, der han døde.
Alle kirkens eiendommer og inntekter ble overført til kongen. Han bestemte at prestene skulle være lutheranere. Biskopen fikk tittelen superintendent, og Kannik Jon fikk denne rollen i Stavanger. Han jobbet for å få til overgang fra katolsk til luthersk kirkeliv.
Det ble etter hvert slutt på mye av det folk kjente til fra før: gregoriansk sang, røkelse, helgenbilder, relikvier og mange tradisjonelle helgendager. Preken og salmesang ble viktig. Gudstjenesten ble holdt på norsk, ikke på latin, og prestene kunne gifte seg.
Tidlig på 1600-tallet gikk det galt, i krysningen mellom religiøsitet og folketro. I 1617 satte danskekongen, Christian IV, i gang en kamp mot trolldom. Ti kvinner og to menn ble henrettet for dette i Stavanger. De fleste ble brent på bål i Sandvika.
I siste del av 1600-tallet fikk Domkirken den flotte prekestolen og de rikt dekorerte familieportrettene, epitafiene.
Tro
Reformasjonen flyttet tyngdepunktet i kirken til et nytt sted.
Den startet med Martin Luthers 95 teser om bot, oppgjør for brudd på religiøse og moralske bud, spikret fast på kirkedøra.
Luther og protestantene mente middelalderkirken hadde utviklet boten til en slags frelsesøkonomi, der mennesker betalte inn gjennom ulike religiøse handlinger og så fikk Guds velvilje tilbake. Luther kom i konflikt med paven og den offisielle kirken.
Lutheranernes ønske var å spre gleden over at Guds velvilje var gitt gjennom Jesu liv, død og oppstandelse, ikke nødvendigvis å bryte med resten av kirken. De ønsket egentlig å få alle med seg på reformasjonen og kun revidere det som var nødvendig.
Tro skulle først og fremst være å ta imot Guds gaver. Hensikten med gode gjerninger skulle ikke være å sikre seg selv eller sine for det evige, men å gjøre godt for de man hadde rundt seg her i denne verden. Livet i familien og samfunnet var betydningsfullt som tjeneste for Gud.
Troen på Guds nåde, som tilgivelse for synd, trygghet for Guds velvilje og en åpen dør til saligheten blir den store skatten, som det prekes og synges om. Dåp og nattverd var fortsatt viktige som synlige tegn på frelse, men etter hvert ble det også mindre fokus på hellige gjenstander, helgener og seremonier og mer på hvordan troen skulle tenkes, føles og få etiske konsekvenser for hverdagslivet.