– Jeg har aldri hatt som mål å skulle blir vigslet tre ganger. Egentlig er jeg førskolelærer i bunnen, og veien har blitt til mens jeg har gått. En kombinasjon av valg, tilfeldigheter, kall og nysgjerrighet har ført meg gjennom ulike studier og stillinger – og sammen har de formet den jeg er i tjenesten i dag, forteller Kristoffer Hodne Haugen, og fortsetter:
– De tre profesjonene flyter ofte over i hverandre og beriker hverandre. Samlet gir de en dypere forståelse av hva det vil si å være kirke i møte med hele mennesket.
Jeg liker å si det slik: Jeg bærer med meg stemmen, hjertet og hendene inn i tjenesten.
Stemme – som forkynner og liturg, som formidler og veileder i trosopplæring og livstolkning. Hendene i møte med mennesker i livets ulike landskap. Men hjertet er det samme, uansett hvilken stola man har på.
Ikke tittelen som er viktigst
– Stillingen jeg har nå som diakon gir rom for mye: Jeg får lede gudstjenesten innimellom, jeg er med i konfirmantarbeidet, og jeg får lede det diakonale arbeidet i menigheten. Det er en fleksibel stilling – og det passer meg godt. Men det kan like gjerne være en prestestilling jeg søker på neste gang. Eller kateket. Det er ikke rollens tittel som er viktigst for meg, men hvordan jeg får bruke meg i tjenesten.
Jesus som forbilde
– De tre profesjonene speiler ulike sider ved Jesus. Han underviste og vekket undring – som en kateket. Han forkynte, tilga og ledet fellesskapet – som en prest. Han tjenestegjorde blant syke, utenforstående og sørgende – som en diakon. Til syvende og sist handler det jo nettopp om dette: At Jesus er vårt forbilde – og at vi får følge ham, avslutter Kristoffer.