Kommunikasjons- og misjonsiver. Jeg vil være mest mulig samlende og forståelig for mennesker som opplever seg som “perifere” og mangler ord i møte med kristendommen, og samtidig relevant for oss som er erfarne i troen. Med utgangpunkt i allmennmenneskelige temaer og et alminnelig språk, vil jeg være Bibelnær uavhengig av folks trosbakgrunn.
Jeg opplever det som mitt særlige kall å være prest for folk uavhengig av trosgrunnlag, og å bidra til et språk og en tenkning omkring tro og bekjennelse som gir rom for den enkelte og er relevant i samfunnet. Evangeliet om Jesus Kristus er sentrum i alt jeg gjør som prest. Som leder er jeg opptatt av å minne kolleger om det. Vår primære oppgave er å lede folk til tro og livshåp, og å holde Bibeltekstene og evangeliet levende. Skal jeg peke på ett Bibelsted jeg særlig gjør min tjeneste ut fra, er det Areopagostalen, særlig vers 27-28: “Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til”. Dette forener alle vi som kirke møter. Gud er allerede her, både i oss og rundt oss alle.
Som teolog er det svært viktig for meg å opptre og være samlende. Skapelsesteologien er godt egnet til dette. Jeg mener at mye uenighet og splittelse bunner i misforståelser, at man snakker “forbi hverandre”, eller uenighet om hva som bør uttales hvor og hvordan.
Jeg har en allsidig tro. Det gjør at jeg kunne “kjenne på kroppen” og forstå hvordan læstadianerne i Lofoten trodde på Gud, og trives på deres samlinger søndag ettermiddag. I pinsekarismatiske miljøer kan jeg forstå hvor tungetalen kommer fra og vektleggingen av Åndens nærvær. I bedehusmiljøer kan jeg forstå hvordan andres tolkninger av Bibelen kan gi samvittighetskvaler. Med dette plasserer jeg meg likevel i en posisjon som tradisjonelt vil kalles liberal.
