Stephanie Dietrich

Jeg vil beskrive meg selv som et menneske som er engasjert for andre, varmt, klartenkt og en dyktig teolog og dialogpartner. Jeg er åpen for å lytte til andre menneskers synspunkter, ønsker å være både raus og tydelig som leder, og er opptatt av å bygge tillit og gode relasjoner gjennom involvering og samhandling. Jeg brenner for det jeg holder på med, har evne til å engasjere mennesker, er samvittighetsfull og har stor arbeidskapasitet. Jeg trives best når jeg kan jobbe i lag.

Jeg er 59 år, gift med kirkemusiker Ulf Nilsen, og har to voksne barn. Jeg er født og oppvokst i Sør-Tyskland, der jeg har vært engasjert i kirken og fredsbevegelsen fra ung alder. Jeg kom til Norge i 1987 som ettårig utvekslingsstudent ved Menighetsfakultetet – og dro aldri tilbake. Jeg er ellers glad i det skjønne og vakre livet byr på, spesielt de små gledene i hverdagen, gjennom familie, gode venner, kultur, musikk, god mat og ulike uteaktiviteter i norsk natur.

Min teologi er forankret i troen på den treenige Gud, i Bibelen, i kirkens 2000-årige tradisjon og i vår lutherske bekjennelse. Samtidig er jeg formet av møter med mennesker fra ulike kulturer og kirketradisjoner, som har lært meg at troen stadig må fortolkes på nytt – i fellesskap og i møte med vår tid. Teologien hjelper oss å leve i spennet mellom det vi har mottatt, og det Gud kaller oss til å være i dag.

Jeg tror kirken er et håpsfellesskap, kalt til å dele evangeliet om nåde og oppstandelse i Jesus Kristus og til å leve i solidaritet med mennesker som bærer sårbarhet og utenforskap. Derfor henger forkynnelse, diakoni og arbeid for menneskeverd, klimarettferdighet og fred nært sammen.

Det er viktig at kirken er til stede i samfunn og verden, og lytter og gir rom for menneskers tro og lengsel – også der det mange ganger kanskje bare er glimt av tro.

Jeg har ledererfaring fra mange ulike sammenhenger – kirkelige, økumeniske, diakonale og akademiske. For tiden er jeg leder for Faith and Order-kommisjonen i Kirkens verdensråd (troskommisjonen), der teologer fra hele verden og fra ulike kristne tradisjoner arbeider sammen for kristen enhet. Vi søker teologisk enhet som grunnlag for fellesskap i dåp og nattverd, og for kirkens felles vitnesbyrd og tjeneste i verden. Som leder er jeg opptatt av å skape gode rom for dialog og samhandling, der alle kan og våger å bidra.

Hovedutfordringen for Den norske kirke er å finne sin plass og identitet i et samfunn preget av livssynsmangfold og sekularisering. Å være «Norges folkekirke og understøttes som sådan», slik det står i Grunnloven, rommer både muligheter og utfordringer. Den norske kirke kan ikke i samme grad som tidligere basere seg på at mennesker forblir en del av kirken ut fra tradisjon eller etnisk tilhørighet. Som kirke må vi derfor stå fram med et troverdig budskap – i ord og handling – ikke minst i omskiftelige og krevende tider.

En sentral utfordring i årene som kommer vil være formidlingen av evangeliet til nye generasjoner og rekrutteringen av medarbeidere til kirkens mange tjenester. Kirkens viktigste ressurs er dens medlemmer. Satsningen på frivillighet er en unik mulighet, fordi den kan styrke eierskap og tilhørighet. Dette vil bli enda viktigere i en tid der vi trolig må regne med knappere ressurser. Som landets største medlemsorganisasjon rommer Den norske kirke en unik rikdom i at så mange fortsatt ønsker å høre til.

Jeg har stor tro på at kirkens nærvær i lokalsamfunnene som folkekirke – med åpenhet, lav terskel og tydelighet i solidaritet med dem som står svakt – kan vitne om en Gud som inviterer til fellesskap, både med seg selv og med hverandre.

Folkekirkens styrke er at den favner bredt og har stor takhøyde. Det som gjør oss til kirke, er at vi er bundet sammen av troen på den treenige Gud. Som landsdekkende kirke er vi til stede i mange menneskers liv, og bidrar på mange samfunnskritiske områder – både i sorg og i glede. I et livssynsåpent samfunn er det avgjørende at vi er tydelige på hva som gir oss vår identitet: å være en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende kirke som søker «mer himmel på jord». Det forplikter oss til å samhandle med alle mennesker av god vilje i arbeidet for gode samfunnsordninger og i kampen for rettferdighet, uavhengig av tro. Samtidig vil vi som folkekirke bidra til å styrke tros- og livssynsfriheten og til en åpen samfunnsdiskurs om troens og livssynets betydning for individ og samfunn. Som biskop vil jeg være opptatt av å bygge gode relasjoner til andre tros- og livssynssamfunn i bispedømmet og søke samarbeid der det er naturlig og tjenlig.

Tjenesteordningen for biskoper understreker at biskopen skal «gjennom forkynnelse og sakramentsforvaltning ta vare på den apostoliske læren etter Guds ord og vår kirkes bekjennelse, fremme og bevare enheten i Guds kirke og rettlede og oppmuntre bispedømmets menigheter, kirkens tilsatte og øvrige medarbeidere.» Gjennom mange år med teologisk og økumenisk arbeid har jeg erfart hvor viktig det er å søke sammen om det som forener oss: troen på Jesus Kristus. Enhet betyr ikke at vi er enige om alt, men at vi står sammen om det som er bærende i den kristne troen. Det gjelder ikke bare enheten mellom kirkesamfunn, men også enheten innad i vår egen kirke. Som biskop vil jeg særlig arbeide for å styrke og bevare enheten i mangfoldet i Stavanger bispedømme og i Den norske kirke, og jeg ser det som en sentral del av tjenesten å oppmuntre, veilede og inspirere. Kjernen i min forkynnelse er at Gud er kjærlighet, og at Guds kjærlighet til alle mennesker frigjør oss, kaller oss og myndiggjør oss til å leve i kjærlighet (1 Joh 4,16) – med hverandre, med Gud og med hele skaperverket. I min tjeneste som biskop ønsker jeg, sammen med kirkens medarbeidere og medlemmer, å utforske hva det betyr å formidle evangeliet i ord og handling i de ulike kontekstene vi står i, og i de krevende tidene vi lever i. Det innebærer at vi sammen må se hvilke ressurser som finnes – og hva som trengs – i våre menigheter. Ikke minst fra søsterkirker i Sør har jeg lært hvor viktig det er å begynne med det man har for hånden, og å ta utgangspunkt i «det halvfulle glasset».

Min erfaring fra menighetspresttjeneste er begrenset. Som biskop vil jeg derfor legge stor vekt på et nært og tillitsfullt samspill med medarbeidere som har spisskompetanse på ulike sider ved det lokale menighetslivet. Jeg er vant til å lede i samarbeid med andre og ønsker å bygge videre på den kompetansen og erfaringen som finnes i menighetene og blant kirkens medarbeidere.

Jeg er født og oppvokst i Tyskland, og noen vil kanskje oppleve det som uvanlig at en biskop i Den norske kirke har utenlandsk bakgrunn. Samtidig har jeg levd hele mitt voksne liv i Norge, har min familie her og er dypt forankret i kirken og samfunnet. Jeg opplever det som en styrke å bære med meg både et utenfra- og et innenfrablikk på livet i Norge – og i Stavanger bispedømme.

Stavanger er et bispedømme med rike og verdifulle tradisjoner og mange mennesker med sterk tilknytning til kirkens liv. Samtidig er det et bispedømme som alltid har vært åpent for impulser fra hele verden. Som biskop vil jeg bidra til å ta vare på denne gode arven og samtidig videreutvikle og fornye kirken, i by og bygd, gjennom å veilede, inspirere og dyktiggjøre medarbeidere. Jeg vil arbeide for fortsatt god samhandling mellom alle kirkens yrkesgrupper og kirkens medlemmer. Gjennom mange år med undervisning av diakoner og prester, og med et særlig arbeid knyttet til embedsforståelse i Den norske kirke, har jeg erfart hvor viktig det er at alle yrkesgrupper i menigheten og i kirkens strukturer blir anerkjent og styrket.

Jeg har arbeidet med teologi og formidling av teologi gjennom hele mitt yrkesaktive liv, og vil tilføre solid teologisk kompetanse til både bispedømmet og bispekollegiet. Særlig vil min erfaring fra arbeid for kirkens enhet, teologiske dialoger, kirkeforståelse og diakoni – både i Norge og i det globale Sør – være et viktig bidrag til Den norske kirkes ledelse, på både bispedømme- og nasjonalt nivå.

Vår egen bekjennelse gir god veiledning når det gjelder forståelsen av mangfold. Den augsburgske bekjennelse, artikkel 7, understreker at «kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. Og til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene. Men det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker.» Dette gir en god rettesnor for å lede samlende og samtidig ivareta mangfoldet. En biskop bør være en brobygger og formidler som gir rom for teologisk mangfold, men som også er tydelig på kirkens sentrale budskap: evangeliet; på vårt bekjennelsesgrunnlag og på forpliktelsen på kirkens demokratiske strukturer og vedtak.

For å ivareta mangfoldet er det viktig å arbeide for at mennesker som opplever seg ekskludert eller marginalisert, enten i samfunnet eller i kirken, blir sett, bekreftet og kan finne en plass i menighetsfellesskapet. Som biskop vil jeg se visitasene som en særlig god mulighet til å møte kirkens folk lokalt og til å bidra i utviklingen av kirken.

For mange år siden opplevde jeg et kall til å bli i Norge og tjene i Den norske kirke. Gjennom hele mitt yrkesaktive liv har jeg søkt å følge dette kallet – både i tiden ved Menighetsfakultetet, i Mellomkirkelig råd og senere ved Diakonhjemmet/VID som professor i diakoni, samt gjennom mitt økumeniske arbeid nasjonalt og internasjonalt. Jeg har alltid forstått min tjeneste i ulike sammenhenger som en prestetjeneste i Den norske kirke. Min motivasjon springer ut av dette kallet og av ønsket om å bidra til å bygge kirke, lokalt i Stavanger bispedømme og nasjonalt.

Den norske kirke står i en spennende tid, preget av både muligheter og utfordringer. Når jeg har sagt meg villig til å stille som kandidat, er det fordi jeg har tro på at Gud fortsatt virker gjennom sin kirke på jord, og fordi jeg opplever at jeg har noe å bidra med.

Satsingen på ungdom og unge voksne er avgjørende. Barn og ungdom er ikke bare kirkens fremtid – de er kirken her og nå. Som kirke kan og skal vi være til stede i menneskers liv, gi rom for og lære av ungdommers mangfoldige perspektiver. Også i Stavanger bispedømme vil det finnes ulike kontekster, samarbeidspartnere og lokale behov når dette arbeidsfeltet skal styrkes. Med min bakgrunn i «Use Your Talents»-prosjektet vil jeg være opptatt av myndiggjøring, eierskap og mobilisering av lokale ressurser, ikke minst i arbeidet med ungdom og unge voksne. Jeg tror mye av rekrutteringen skjer gjennom ungdommers aktive deltakelse i kirkens liv.

Diakoni er en del av kirkens vesen – evangeliet i handling – og gir vårt budskap troverdighet i verden og i hverdagen. Med min bakgrunn i undervisning, formidling og forskning innen diakoni håper jeg å kunne være en inspirator og faglig ressurs for å styrke kirkens og lokalmenighetenes diakonale arbeid.

Jeg er opptatt av god samhandling mellom alle kirkens yrkesgrupper og kirkens medlemmer, også gjennom de demokratiske strukturene som finnes. Samhandling krever tydelighet, trygghet, dialog og diplomati, og her håper jeg at min økumeniske erfaring kan komme godt med.

Kirkens budskap springer ut av troen på den treenige Gud og frelsen i Jesus Kristus. Det er viktig for meg å holde fast ved dette som kjernen i vår felles tro. Spørsmål knyttet til debatten om likekjønnet samliv bør derfor ikke gjøres til et bekjennelsesspørsmål. Jeg mener det er klokt at Den norske kirke har valgt å gi rom for ulike teologiske tolkninger i enkelte etiske spørsmål, likeså at den enkelte presten ikke pålegges et bestemt standpunkt. For meg handler spørsmål om likekjønnet samliv først og fremst om mennesker – om liv, relasjoner og identitet – ikke bare om teologiske posisjoner og standpunkter. Derfor vil jeg fortsatt arbeide for at alle som søker vigsel eller forbønn i Den norske kirke, møtes med verdighet, respekt og omsorg.

Som biskop vil jeg være opptatt av å finne en god balanse mellom lokal tilpasning og Den norske kirkes vedtatte ordninger og liturgier, i samarbeid med lokale aktører og ledelsen i prostiene. Gudstjenestelivet blomstrer der mennesker opplever å bli ønsket velkommen, hørt og engasjert, og der forkynnelsen fremstår som relevant. Kirkens vedtatte gudstjenestestruktur er viktig både for gjenkjennelse og for å videreføre 2000 år med gudstjenestefeiring og mer enn 500 år med luthersk tradisjon.

Som biskop vil jeg legge vekt på grundig teologisk refleksjon som grunnlag for videreutvikling av gudstjenestelivet, samtidig som kirken må ha rom for nytenkning i samspill med alle som bidrar i utformingen av gudstjenestene. Musikken – ikke minst sangen – og ulike kunst- og kulturuttrykk spiller en sentral rolle i denne utviklingen og bør styrkes.

Som biskop ønsker jeg først å lytte og bli kjent med bispedømmet – med menighetene, menneskene og de erfaringene som bærer kirkens liv lokalt – før egne visjoner formes og settes ut i livet. Når det gjelder utviklingen av menighetene, vil jeg foreløpig peke på tre områder:

For det første vil jeg styrke lokaløkumeniske relasjoner og samarbeid. I dag er det et stort nærvær av kristne fra hele verden, migrantmenigheter og ulike konfesjoner i Norge, uten at det nødvendigvis finnes mange berøringspunkter lokalt. Jeg ønsker derfor å bidra til større samarbeid, ikke minst på det diakonale feltet, og med særlig vekt på kristen enhet både innad i vår egen kirke og i Stavanger bispedømme.

For det andre ønsker jeg å styrke lokalmenighetenes mobilisering av egne ressurser og muligheter. Inspirert av mitt arbeid med «Use Your Talents» i det globale Sør vil jeg legge vekt på myndiggjøring, eierskap og deltakelse, slik at enda flere kan erfare håp og tilhørighet i kirkens liv.

For det tredje vil jeg arbeide for å styrke og utruste kirkens medarbeidere i deres kall og tjeneste. Kirken trenger medarbeidere med solid faglig forankring og rom for teologisk refleksjon og utvikling. Som biskop ønsker jeg å legge til rette for læringsfellesskap på tvers av tjenestegrener.

Den norske kirke som folkekirke har et særlig ansvar og et unikt ståsted i det offentlige rom. Biskopen har ikke bare en tilsynstjeneste innad i kirken, men også et kall til å være en tydelig og samlende stemme utad. Den norske kirke er en betydelig aktør i det norske sivilsamfunnet, og det er derfor naturlig at biskopen deltar i den offentlige samtalen for å formidle kirkens budskap i en tid preget av økende polarisering.

Kirken er ikke et politisk parti, men som kirke må vi likevel våge å være tydelige om vårt ståsted i etiske spørsmål, særlig når menneskeverdet eller skaperverket trues. I denne sammenhengen kan biskopen spille en sentral rolle i samarbeid med sine medarbeidere.